Matematikkens dag

Sist uke var jeg så heldig å få oppleve en annerledes dag på småtrinnet, en dag hvor fokuset var matematikk. Matematikkens dag har som ett av sine hovedmål å vise at matematikk er GØY. Matematikkens dag er også en unik mulighet til å vise elevene mangfoldet innenfor matematikkfaget , og blant annet nytteverdien av å kunne matematikk.

Jeg hadde ansvaret for en bakestasjon på matematikkens dag. Det var hektisk å lage lapper sammen med elevene, men utrolig gøy. Artig fordi elevene var engasjerte og lydhøre. Elevene var også utrolig flinke til å samarbeide, og de fikk se og erfare hvordan matematikk gjør seg gjeldende i dagliglivet. Bortsett fra at elevene hadde det gøy, og fikk oppleve at matematikk er nyttig, fikk de noen ytterligere læring på nevnte stasjon?

Den russiske teoretikeren Lev Vygotsky (1896-1934) mente at tre viktige forutsetninger for at læring skal kunne finne sted er KOMMUNIKASJON, SAMSPILL og AKTIVITET. På en stasjon hvor elevene skal lage noe i fellesskap vil alle de tre forutsetningene for læring finne sted, men jeg vil gjerne se nærmere på aktivitetsbegrepet med bakgrunn i hvordan stasjonen var lagt opp. Aktivitetsbegrepet er viktig fordi det ikke beskriver en tilstand hos individet, men den prosessen eller funksjonen som knytter den objektive ytterverdenen sammen med den indre, subjektive verdenen hos individet. Aktiviteten blir bindeleddet mellom det ytre og indre i psykologien. Poenget i aktivitetsteori er at det skjer en prosess begge veier: Omverdenen påvirker individet, som gjennom mental aktivitet omformer denne påvirkningen til sin egen subjektive form. Samtidig vil individet, gjennom både indre og ytre former for aktivitet, påvirke og omforme omverdenen.

Ved at elevene får være aktive vil de lettere kunne forstå ulike sammenhenger. Elevene vil også bedre kunne justere sine allerede etablerte skjemaer slik at de stemmer overens med virkeligheten, for når man tilegner seg ny kunnskap så vil man og oppleve at noe av den visdommen en mente en hadde ikke var helt riktig allikevel. Hva elevene lærte på matematikkensdag er individuellt, men at de alle lærte noe både håper og tror jeg.

Planlegging

Læreryrket er mangfoldig og krevende. I går fikk jeg som student nærmere kjennskap til hva begrepet planlegging innebærer for meg som lærer. Som lærer skal vi kunne planlegge hver enkelt time, gjennom alle ukene i et helt skoleår. Denne planleggingen kan ikke være vilkårlig. Som lærer kan en ikke gjøre det som faller en inn, og som en har lyst til.

Planleggingen i dag må ta utgangspunkt i kunnskapsløftet, hvor en bruker det aktivt for å lage en årsplan for det trinnet en har ansvar for. Deretter kan en lage temaplaner, før en bryter disse ned til det som blir ukeplaner og lekseplaner. Og først når vi lærere har ukeplanene klare går vi inn og planlegger hver enkelt time. For hver time har vi konkrete læringsmål som vi vil at elevene skal lære seg i løpet av økten. Ved slutten av skoleåret har dette nøye planlagte arbeidet forhåpentligvis resultert i at mange av elevene har oppnådd de målene som er eksplisitt skrevet i det nye kunnskapsløftet.

Selv om planlegging er mye papirarbeid og ressurskrevende arbeid, så er det en nødvendighet for at et trinn skal kunne ha en mest mulig nyttig og positiv progresjon gjennom skoleåret så vel sosialt som faglig. Derfor er der mange hensyn lærere må ta når de holder på å planlegge framdriften for det enkelte trinn på den enkelte skole. Eksempler på hensyn en må ta er økonomi, variasjon i undervisningen, faglige og sosiale hensyn på det enkelte trinn, størrelse på elevgruppe og lærere tilgjengelige, utstyr og mye mer. Det viser at for å kunne drive god planlegging så må en som lærer besitte kunnskaper på mange ulike felt. Spørsmålet mitt er om en som lærer kan være i besittelse av alle disse kunnskapene på en tilfredsstillende måte, eller om skolen er tjent med en økt spesialisering, hvor en fordyper seg innenfor enkelte av fagfeltene på skolen?

Skolekoden

For en liten stund tilbake så hadde vi om skolen som organisasjon og om skoleutvikling på høyskolen. Det var et begrep som jeg bet meg særlig merke i på denne forelesningen, og det var SKOLEKODE. I pedagogisk ordbok står det følgende om begrepet: "Regler, tolknings- og handlingsprinsipper som omfatter alt av betydning for den enkelte skoles virke, arbeidsplassforhold og problemer. Skolekodene inkluderer de innarbeidde forestillingene hos skolenes aktører som sier noe om hva som er mulig og ikke mulig å gjøre på arbeidsplassen, og som ikke er uttrykt eller kan observeres direkte". Med andre ord tar begrepet skolekode og forklarerdet som sitter i veggene på skolen, noe som ofte er uutalte normer og tradisjoner, som indirekte styrer mye av virksomheten. Skolekoden hjelper med andre ord oss til å og si noe om arbeidsplassen sitt særpreg, og den påvirker tenke- og handlemåten til lærerne.

Skolekoden er nok noe av det første jeg vil legge merke til når jeg en dag skal ut i jobb. Jeg håper da at jeg vil oppleve en skolekode som ikke er redd for forskjeller og uenigheter, men som derimot ser det som en vei mot videre utvikling og økt innsikt. Jeg håper jeg vil oppleve en skolekode som anerkjenner forskjellen lærerne imellom, og som vet å benytte seg av demokratiet i sin beste form. Jeg håper også at skolekoden vil fungere som en hjelp for meg i min rolle som lærer, og ikke motsatt. For det er ingen tvil om at i begrepet skolekode ligger det mye makt, og den makten må for all del ikke misbrukes. I skolekodebegrepet ligger det også en formaning synes jeg om at en ikke skal være redd for forandringer. Alle skoler har godt av nye friske impulser, og ofte er det vel nye kollegaer som lettest kan merke det som sitter i veggene på skolen og gjøre de mer innarbeidde observante på det. For det er viktig å være klar på hvordan kulturen på skolen er, slik at når en trenger konstruktivitet og kanskje en litt ny retning så klarer en å stake ut kursen deretter.

Jeg undres litt på om jeg som framtidig lærer ikke vil ha godt av og oppleve ulike skoler og miljøer, om ikke forandring er en vei til videre utvikling?

Attribusjonsteori og læreren sin allsidige yrkesrolle

”Attribusjonsteori er teori om hvordan vi knytter årsaksforklaringer til det som hender oss. Disse årsakene er viktige, fordi de påvirker forventningene våre”. Sagt med andre ord betyr det at når vi observerer hverandres atferd vil vi tillegge hverandre motiver eller intensjoner for det den andre gjør. Det kan være enten indre årsaker som at en vil gjøre godt inntrykk for å styrke sin anseelse, eller det kan være ytre årsaker som at en ble sint fordi en mente seg urettferdig behandlet av for eksempel læreren. Vi kan og ha en kombinasjon av indre og ytre årsaker. I skolesammenheng er det av essensiell interesse å se på tolkingen av årsakene til at vi lykkes eller mislykkes, fordi måten elevene forklarer sine seirer og nederlag på, har vist seg å være av vesentlig betydning i motivasjonssammenheng. Jenter tolker ofte sine seirer som flaks mens nederlag blir forklart ut i fra indre årsaker, mens guttene ofte tolker resultatene motsatt.Hvis vi ser på denne informasjonen i lys av hvordan Elevens Verden som er skrevet av Gunn Imsen, og som er en bok om innføring i pedagogisk psykologi, så vil en forstå at det er ikke helt tilfeldig at gutter og jenter ser på egne resultater ulikt.

Ta for eksempel faget matematikk. Det ventes vanligvis at gutter skal være flinkere enn jenter i matematikk. Dermed venter også jentene mindre av seg selv - deres subjektive forventninger påvirkes av de ytre forventningene. Om jentene lykkes ut over det de hadde trodd de skulle greie, ville dette føles uventet. Uventede hendelser har lett for å bli tilskrevet tilfeldigheter. Dette er selvsagt bare en av mange grunner til at en finner karakteristiske kjønnsforskjeller i hvordan gutter og jenter bedømmer egne prestasjoner.

Det som jeg har skrevet ovenfor med all sikkerhet viser er hvor mye kunnskap en lærer bør og må tilegne seg på mange ulike fagfelt for å kunne gi hver enkelt elev en best mulig opplæring. Spørsmålet mitt er om skolen er seg nok bevisst på alle de ulike fagfeltene en bør være i besittelse av god kompetanse på? Og finnes der muligheter i dagens skole til å utøve lærerrollen på en tilfredsstillende måte innenfor alle felt av yrket?

Elevmedvirkning

Et av de områdene i skolen hvor det skjer mest er på elevmedvirkning. Eleven skal i dagens skole være aktiv i vurderingen av eget arbeid, og av og til andres. Det er FN sin barnekonvensjon som er bakgrunnen for at elevmedvirkning har fått så stor oppmerksomhet den siste tiden. Hvorfor er elevmedvirkning blitt så viktig i skolen, hva er formålet med slik praksis?

I motsetning til tidligere er skolen nå opptatt av nytteverdien ved bevisstgjøring rundt de ulike prosessene i skolen. Ved at elevene får være med å sette kriterier for hva som kjennetegner godt og dårlig arbeid, vil de og bedre kunne forstå hva som kreves av dem og hvorfor. Elevene vil bedre også kunne vite hvilke kriterier de blir vurdert etter, og de vil selv kunne erfare at vurderingene ikke er tilfeldige. Alle disse momentene vil virke positivt inn på elevene sin motivasjon,og er det noe som er viktig for at læring skal skje så er det nettopp motivasjon.

Elevmedvirkning handler og om at elevene skal være med og ta ansvar for den generelle skolehverdagen, slik som klassemiljøet. Hvor langt ned i alder kan en gå for å la elevene få medvirkning? Det vil etter mitt syn være formålstjenelig å begynne med elevmedvirkning allerede på første trinnet. Elevene kan i så tidlig alder blant annet være med på å lage klasseregler som skal gjelde for hele gruppen, og på den måten vil de få opplæring i den demokratiske prosessen som mye handler om å kunne både gi og ta. Det vil være naturlig at elevmedvirkningen tiltar i omfang og også blir mer avansert etterhvert som elevene blir eldre. Elevvurdering er noe elevene må lære seg, og det gjøres best ved kontinuitet over tid.

Disiplin

Skolen og lærere har fått mye pepper den siste tiden. Den bakenforliggende årsaken til all den negative omtalen er nok de berømte testene som viser at norske elever verken kan lese, skrive eller regne. For det er da faktum, eller? I alle fall har jeg enda tilgode å lese om norske elever som kan noe.......Ifølge bedre vitere og mange andre som visstnok ikke har hatt sine ben innenfor norsk skole de siste tiårene så skyldes det flere ting, deriblant mangelen på DISIPLIN. Vi må tilbake til skammekrok og harde straffer, da vil visstnok alt løse seg.

Siden jeg verken er en tilhenger av ukritisk å svartmale situasjoner, uansett art, og heller ikke har noe særlig sans for syndebukk mentaliteten vil jeg nærme meg problemstillingen på en mer konstruktiv måte. Jeg skal ikke spesifikt ta for meg hva disse undersøkelsene viser og hva grunnen kan være til en del av de dårlige resultatene. Men jeg skal derimot gå begrepet disiplin litt nærmere i sømmene siden mange mener at norsk skole har et problem når deg gjelder nettopp disiplin i skolen. Men før jeg går videre vil jeg med den største glede kunne meddele at der finnes mange elever i norsk skole som er dyktige til såvel å lese som å skrive og regne. Der finnes mange gleder i norsk skole, samtidig som vi har flere og store utfordringer foran oss. For å gjøre skolen enda bedre kan det være en ide å være kritisk men dog litt mer nyansert og konstruktiv i prosessen for å viderutvikle skolen i positiv retning.

Disiplin ja. Hva legger folk i begrepet disiplin mon tro? Det er nok høyst forskjellige tanker og meninger folk har når de bruker ordet disiplin. Disiplin er et tema som opptar både foreldre og lærere. Fordi uro i klassen er et problem da det forstyrrer arbeidssituasjonen for dem som ønsker å arbeide i fred og ro, og fordi de som lager uroen ofte strir med problemer som de trenger hjelp til å løse. Ikke minst er uro en kilde til frustrasjon for læreren, som gjør arbeidsdagen tyngre enn den burde være. For og unngå uro i klassen mener nok mange at straff er løsningen. Er det noe vi ikke vil at et barn skal gjenta, er straff ofte noe av det første vi tenker på. Prinsippet om at mennesket har en tendens til å søke glede og unngå smerte kalles det HEDONISTISKE PRINSIPPET. Å love belønning er den positive versjonen av det hedonistiske prinsippet.

Så løsningen på alle disiplinærproblemer i skolen er at vi må tilbake i tiden og benytte oss av ulike straffemetoder som skammmekrok, utsendelse på gangen og mere. Ungene vil oppleve det som ubehagelig og derfor etter kort tid oppføre seg som ønskelig. Svaret er nok ikke så enkelt, og godt er det spør dere meg. Hvis vi bruker ordet disiplin i en forståelse av at ungene skal oppføre seg som et resultat av frykt, frykten for det ubehagelige så må vi tenke oss godt om. Ungene blir sendt til skolen dag etter dag i forvisning om at de skal tilegne seg såvel sosiale som faglige kunnskaper. Når trygghet og omsorg er noen av de aller viktigste faktorene for at læring skal finne sted, så sier det seg selv at slik disiplin overhode ikke vil føre til bedre testresultater i framtiden.

Elevene må få føle seg verdsatt og at de mestrer hverdagen på skolen, kun da kan en oppnå både ro og læring i klasserommet. Etter min mening kunne det vært formålstjenelig og erstatte ordet disiplin med respekt. Mye er gjort hvis både lærer og elev har respekt for hverandre, og slik respekt må en opparbeide seg gjennom hverdagen på skolen, hvor utgangspunktet må være at hver enkelt blir sett og anerkjent for den de er.

Pedagogisk grunnsyn

Pedagogisk grunnsyn blir definert som den virkelighetsoppfatning, de verdier og holdninger som ligger til grunn for pedagogisk virksomhet. Med andre ord kan en si at pedagogisk grunnsyn bør ligge til grunn for alle de valg og metoder en lærer nyttiggjør seg av i sin yrkesutøvelse. For en lærer vil det derfor være av stor viktighet å kunne artikulere sitt eget pedagogiske grunnsyn, for på den måten kan en som lærer blant annet enklere bevisstgjøre seg selv i valgene en foretar, og det vil og på den måten bli lettere å argumentere for valg en har gjort. Spesielt kan sistnevnte moment være viktig i en prosess hvor en møter motbør for sine valg fra foreldre, elever, kolleger eller andre instanser. Personlig ser jeg på det som både en stor utfordring men og en nødvendighet at jeg i min framtidige yrkesutøvelse kan begrunne de valgene jeg vil måtte ta.

Enkelt fortalt kan man si at der finnes to hovedretninger innenfor pedagogisk grunnsyn, tradisjonalisme og progressivisme. Tradisjonalismen har veldig tro på at ungene lærer det læreren sier, og fokuset ligger da og veldig på pensum og på hva elevene skal lære i det enkelte fag. I motsetning til hos tradisjonalismen så tar progressivismen å setter elevene i sentrum. Utgangspunktet for læring skal være elevene sine interesser og en skal spille på relasjonene dem imellom. Læring skal oppstå gjennom blant annet undring og oppdaging, og derfor vil læreren sin rolle være mer som tilrettelegger, veileder og motivator. Det vil bli for omstendelig å ta for seg alle de ulike læringsteoriene og plassere dem hvor i landskapet de ligger i forhold til disse to hovedretningene innenfor pedagogisk virksomhet. Det som vil være viktig å nevne her er at ingen lærere rendyrker en læringsteori. Vårt pedagogiske grunnsyn utvikles livet gjennom, og vi plukker med oss ulike momenter fra flere, ja kanskje de fleste læringsteoriene. På tross av at vi tar litt fra ulike retninger og filosofier så ligger ofte storparten av ens holdninger og verdier hos en eller to læringsstiler. Noen har mest tro på behaviorismen og fordrer disiplin, andre har mer tro på samhandling og at læring skjer gjennom aktivitet og i fellesskap med andre.


Personlig mener jeg som mange andre at det er mye godt å hente hos de ulike læringsstilene. En for meg positiv konsekvens av å kjenne til flere læringsstiler er at jeg kan danne meg opp meninger om hvilken tankegang jeg vil ha mest tiltro til i ulike situasjoner, men jeg vil og ha muligheten til å revurdere mine meninger og valg hvis jeg merker at andre tankeganger faktisk fungerte bedre. Og det tror jeg er viktig å være både klar over,og at vi som lærere og er villige til å innse at ideer og tanker fungerer ikke alltid etter intensjonene, og at en kun gjennom erfaringer, refleksjoner og ydmykhet kan utvikle seg selv til å bli en mest mulig dyktig lærer og bedre lærer.

Pedagogisk grunnsyn er et vidt begrep som jeg finner det veldig utfordrende å skrive kort om. Jeg har enda så mange hull i denne kunnskapen som omhandler ulike læringsstiler, og som igjen danner grunnlaget for det pedagogiske grunnsynet at jeg anser det som meget mulig at jeg kan tenke litt annerledes om hva som er viktig i min yrkesutøvelse fra nå og fram til sommeren. Sikkert er det i alle fall at jeg har stor tro på å la elevene undre seg og da gjerne i et sosialt fellesskap. Jeg har per dags dato og stor tro på at elevene får størst utbytte av å være aktive aktører i læringen. Med andre ord har nok mitt pedagogiske grunnsyn en sterk forankring i progressivismen og i mye av Vygotsky sin teori om hvordan læring best skjer. Det kan og hende at mitt foreløpige pedagogiske grunnsyn er veldig innfluert og påvirket av hva som er trenden i samfunnet i dag, og at mine tanker i stor grad er et resultat av det. Spørsmålet jeg stiller meg da, er om mitt og andre lærere sitt pedagogiske grunnsyn i stor grad kan være innfluert av dannelsesbegrepet (se Toril sin lærerblogg) og ikke være et bilde på egne meninger i så stort og sterkt omfang som vi kanskje tror?