Pedagogisk grunnsyn

Pedagogisk grunnsyn blir definert som den virkelighetsoppfatning, de verdier og holdninger som ligger til grunn for pedagogisk virksomhet. Med andre ord kan en si at pedagogisk grunnsyn bør ligge til grunn for alle de valg og metoder en lærer nyttiggjør seg av i sin yrkesutøvelse. For en lærer vil det derfor være av stor viktighet å kunne artikulere sitt eget pedagogiske grunnsyn, for på den måten kan en som lærer blant annet enklere bevisstgjøre seg selv i valgene en foretar, og det vil og på den måten bli lettere å argumentere for valg en har gjort. Spesielt kan sistnevnte moment være viktig i en prosess hvor en møter motbør for sine valg fra foreldre, elever, kolleger eller andre instanser. Personlig ser jeg på det som både en stor utfordring men og en nødvendighet at jeg i min framtidige yrkesutøvelse kan begrunne de valgene jeg vil måtte ta.

Enkelt fortalt kan man si at der finnes to hovedretninger innenfor pedagogisk grunnsyn, tradisjonalisme og progressivisme. Tradisjonalismen har veldig tro på at ungene lærer det læreren sier, og fokuset ligger da og veldig på pensum og på hva elevene skal lære i det enkelte fag. I motsetning til hos tradisjonalismen så tar progressivismen å setter elevene i sentrum. Utgangspunktet for læring skal være elevene sine interesser og en skal spille på relasjonene dem imellom. Læring skal oppstå gjennom blant annet undring og oppdaging, og derfor vil læreren sin rolle være mer som tilrettelegger, veileder og motivator. Det vil bli for omstendelig å ta for seg alle de ulike læringsteoriene og plassere dem hvor i landskapet de ligger i forhold til disse to hovedretningene innenfor pedagogisk virksomhet. Det som vil være viktig å nevne her er at ingen lærere rendyrker en læringsteori. Vårt pedagogiske grunnsyn utvikles livet gjennom, og vi plukker med oss ulike momenter fra flere, ja kanskje de fleste læringsteoriene. På tross av at vi tar litt fra ulike retninger og filosofier så ligger ofte storparten av ens holdninger og verdier hos en eller to læringsstiler. Noen har mest tro på behaviorismen og fordrer disiplin, andre har mer tro på samhandling og at læring skjer gjennom aktivitet og i fellesskap med andre.


Personlig mener jeg som mange andre at det er mye godt å hente hos de ulike læringsstilene. En for meg positiv konsekvens av å kjenne til flere læringsstiler er at jeg kan danne meg opp meninger om hvilken tankegang jeg vil ha mest tiltro til i ulike situasjoner, men jeg vil og ha muligheten til å revurdere mine meninger og valg hvis jeg merker at andre tankeganger faktisk fungerte bedre. Og det tror jeg er viktig å være både klar over,og at vi som lærere og er villige til å innse at ideer og tanker fungerer ikke alltid etter intensjonene, og at en kun gjennom erfaringer, refleksjoner og ydmykhet kan utvikle seg selv til å bli en mest mulig dyktig lærer og bedre lærer.

Pedagogisk grunnsyn er et vidt begrep som jeg finner det veldig utfordrende å skrive kort om. Jeg har enda så mange hull i denne kunnskapen som omhandler ulike læringsstiler, og som igjen danner grunnlaget for det pedagogiske grunnsynet at jeg anser det som meget mulig at jeg kan tenke litt annerledes om hva som er viktig i min yrkesutøvelse fra nå og fram til sommeren. Sikkert er det i alle fall at jeg har stor tro på å la elevene undre seg og da gjerne i et sosialt fellesskap. Jeg har per dags dato og stor tro på at elevene får størst utbytte av å være aktive aktører i læringen. Med andre ord har nok mitt pedagogiske grunnsyn en sterk forankring i progressivismen og i mye av Vygotsky sin teori om hvordan læring best skjer. Det kan og hende at mitt foreløpige pedagogiske grunnsyn er veldig innfluert og påvirket av hva som er trenden i samfunnet i dag, og at mine tanker i stor grad er et resultat av det. Spørsmålet jeg stiller meg da, er om mitt og andre lærere sitt pedagogiske grunnsyn i stor grad kan være innfluert av dannelsesbegrepet (se Toril sin lærerblogg) og ikke være et bilde på egne meninger i så stort og sterkt omfang som vi kanskje tror?