Skjult sosialisering

Skolen er et lite minisamfunn hvor en finner ulike maktrelasjoner. Elevene har makt, og noen har betydelig mer makt enn andre. Klasseromsforskning viser at elevene utfolder seg gjennom et sinnrikt system av "roller" som de tildeles gjennom det usynlige sosiale systemet. Systemet går i all hovedsak ut på å sikre sin egen posisjon, med andre ord unngå å havne nederst på den usynlige rangstigen som "noen" har makt til å definere. På skolen er selvfølgelig lærerne viktige, og også klasserommets og skolens materielle utrustning er av stor betydning når det gjelder å styre undervisningen i bestemte retninger. Men også elevene har stor innflytelse på klasseromsinteraksjonen, og det skal jeg se nærmere på nedenfor.

Det er ifølge Cato R. Bjørndal tre elever som i særlig grad preger klasseromsinteraksjonen og sine medelevers handlinger. Høvding Ragna er klassens ubestridte overhode, og er leder for den største og mest sammensveisede gjengen i klassen, hvor det forøvrig er flest gutter. Hun er både maktjente og guttejente - alle ser opp til henne. Hun kan det meste. Primadonna Beate er også populær, hun er pen, populær blant guttene og har en storesøster på ungdomstrinnet som kan stille opp for henne. Beate skifter vennerelasjoner ofte, og kan gjøre det i kraft av sin status. Politiker Fredrik er godt likt, verbalt dyktig og respektert i klassen for det. Han lar seg ikke true av noen, er uredd og ikke redd for å si fra til læreren.

Disse tre elevene spiller hovedrollen i utviklingen av "dramaet" i klasserommet. Som lærer oppdager og opplever man dette usynlige sosiale systemet som regel ganske raskt. På noen trinn er det mer markant enn hos andre trinn, men man finner det i en eller annen grad hos alle. Læreren sin oppgave blir å ivareta alle elevene sine på en best mulig måte, og få dem til å behandle hverandre med respekt og omsorg. Noen mener nok at en lærer bevisst skal gå inn å motarbeide et slikt hierarki som beskrevet ovenfor, men er det mulig og eventuelt fornuftig?

Hjem og skole

Thomas Nordahl er forfatteren bak en bok som heter "hjem og skole" som tar for seg samarbeidet mellom disse to sentrale institusjonene i barn og unge sitt liv. Nordahl poengterer at foreldre og lærere bør så langt som mulig samarbeide om de skal lykkes med de felles oppgavene som eksisterer i forhold til barns og unges læring og utvikling.

Nordahl opererer med tre ulike nivåer i samarbeidet. Informasjon dreier seg om utveksling av gjensidig informasjon fra skolen til hjemmet og fra foreldre til skolen. En slik utveksling av informasjon er det laveste nivået i samarbeidet mellom hjem og skole.

Det midterste nivået er det som innebærer dialog og drøftinger, noe som henspeiler på en reell og sannferdig kommunikasjon mellom foreldre og lærere om forhold som angår elevene, undervisningen, læringsmiljøet og utviklingen av skolen. Her skal det være et klima som gir gode muligheter for å fremme ulike synspunkter og oppfatninger med sikte på å komme fram til enighet.

Medvirkning innebærer at både skolen og foreldre skal ha innflytelse på de beslutninger og den pedagogiske praksis som berører elevene. Slik kan foreldrene ivareta foreldreansvaret og skolen drive en opplæring i samsvar med nasjonale målsettinger. En forutsetning for at dette høyeste nivået i samarbeidet mellom hjem og skole skal finne sted er at begge parter er likverdige deltagere i samarbeidet.

I de nasjonale læreplanene står det at samarbeidet mellom hjem og skole skal baseres på likeverd og gjensidighet. Altså skal ikke samarbeidet drives på skolens premisser alene, men samarbeidet skal også dekke foreldrenes behov og ta utgangspunkt i foreldrenes situasjon.

Samarbeid er ingen lett prosess, men lykkes en med å få til et godt samarbeid er det mulig å realisere resultater som ikke hadde vært mulige om en stod alene. Kanskje kan og bør skolen bli enda flinkere til å få til et godt og fruktbart samarbeid mellom hjem og skole? For som det står i Læreplanverket for Kunnskapsløftet: "Samarbeidet mellom skolen og hjemmet er et gjensidig ansvar, men skolen skal ta initiativ og legge til rette for samarbeidet".

KRL faget

Det finnes vel ikke noe fag i skolen i dag som er mer omdiskutert enn kristendom, religion og livsynsfaget. Mange ulike meninger gjør seg til enhver tid gjeldende, og ulike instanser har forskjellige synspunkter. Uenigheten dreier seg om alt fra navn, altså hva faget skal hete, til innhold og hvordan temaene skal formidles. Hvordan skal så skolen forholde seg til krl faget slik situasjonen er akkurat nå?

Når det gjelder krl faget så skjer endringene ofte og fort, og det kan være vanskelig å holde seg oppdatert på alt som rører seg innenfor feltet. Det jeg tenker etter punktmetodikkøkten i dag som handlet om krl faget i skolen var at det er to sentrale punkter som må være sterkt vektlagt fra skolen og læreren sin side:
1) Det er utfyllende og god informasjon mellom skole og hjem.
2) Det er at de ansvarlige er seg bevisst på at krl faget skal gi elevene kunnskap, men faget skal ikke være forkynnende.

Ved at skole og hjem informerer hverandre om både rettigheter og plikter i forhold til krl faget, samt om innholdet i faget og hvordan en har tenkt å formidle de ulike emnene i faget vil alle parter ha muligheten til å komme fram til løsninger som alle kan si seg fornøyde med. Det er viktig å være klar over at krl faget skal i all hovedsak utøves på en slik måte at alle elever føler de har muligheten til å delta. Undervisningen skal ikke komme i konfliktsituasjon med den enkelte elev sin tro eller livssyn, og slik vil en også unngå at elever ber om fritak, hvilket er i samsvar med myndighetene sine uttalelser om at en bør unngå at familier føler behov for å søke fritak i forhold til faget. KRL faget skal være kunnskapsframbringende, og alle religioner skal behandles kvalitativt likt ut i fra sin egenart. Hvilke arbeidsmåter som skal benyttes i faget må skolen og lærerne tenke nøye gjennom. Det skal utøves varsomhet ved valg av arbeidsmåter, valgene som tas må her ta utgangspunkt i at opplæringen skal være objektiv, kritisk og pluralistisk.

Punktmetodikkøkten i dag gav meg nyttig kjennskap til et fag i stadig endring, hvor utfordringene er mange og vanskelige. Kristendommen ligger dypt forankret i vårt samfunn, og er en del av vår kulturarv. Hvor går grensen mellom kunnskapsformidling og forkynnelse? Kan ungene i skolen i dag lære salmer? Er det kulturformidling, eller forkynnelse?

Kontakten med elevene

I boken Elevens verden av Gunn Imsen står det at en av de største gledene ved å være lærer er kontakten med elevene. Nå som jeg er i praksis merker jeg stor glede nettopp gjennom kontakten med elevene. Jeg opplever små øyeblikk av veldig glede stadig vekk i møte med elevene. Hva innebærer egentlig det å ha kontakt med elevene?

Kontakten med elevene oppstår i møte med dem. Et møte er en plutselig, uforutsett begivenhet som rommer et element av skjebne. Fordi møte er noe plutselig og spontant, er det umulig å planlegge og "metodisere" et møte. Det plutselige, engasjerte møtet mellom lærer og elev eller mellom elev og lærestoff kan ikke forutbestemmes, det kommer av seg selv.

Å ha kontakt med elevene innebærer å møtes som mennesker. Å ha kontakt betyr å se hverandre som likeverdige medmennesker, selv om en har ulike oppgaver å skjøtte. For en lærer er det av vesentlig betydning å få god kontakt med elevene sine, fordi å ha kontakt vil si å kunne lytte til hverandres oppfatninger, være følsom for hverandres forventninger og ane hverandres håp, gleder og sorger. Kontakt er omsorg.

For meg er kontakten med elevene av stor betydning, og jeg tror at kontakten må ligge i bunn som et godt fundament i lærergjerningen for å kunne utøve yrket på en god måte. Kontakt må utvikles gjennom kunnskap og erfaring, og en blir på dette området aldri ferdig utlært. Jeg undres på om det ikke er en fordel at der finnes mer enn en kontaktlærer per trinn, slik at en kan sørge for at alle elever opplever å få en lærer som de føler god kontakt sammen med?

Vurdering

Dagens punktmetodikkøkt skulle gi meg økt kjennskap til begrepet vurdering i skolen.
Vurdering er blitt veldig sentralt i skolen den senere tid, blant annet som følge av det nye kunnskapsløftet hvor læringsmål og kunnskapsmål har veldig sterkt fokus. Der finnes mange ulike typer vurdering, som har ulike formål. I skolen har vi i lange tider vært vant til formell vurdering gjennom karakterer. Fra 1. til 7. trinn er det kun uformell vurdering som er tillatt. Den vurderingsformen som er blitt stadig mer utbredt og vektlagt er den som blir kalt underveisvurdering. Hva innebærer underveisvurdering?

For å vite hva som ligger i underveisvurdering er det viktig å kjenne til begrepet formativ vurdering. Formativ vurdering har til hensikt å hjelpe elevene til økt innsikt i sin måte å løse oppgaver på, slik at elevene kan vite hva de kan gjøre videre for å oppnå enda større grad av mestring og måloppnåelse. Formativ vurdering vil gi både elever og lærere essensielle kunnskaper om hva hver enkelt elev trenger å arbeide videre med. Underveisvurdering utarter seg i all hovedsak som formativ vurdering, eneste forskjellen er at underveisvurdering kan en gi både med og uten karakter, og derfor kan denne vurderingsformen være både summativ og formativ. Hvorfor er denne vurderingsformen blitt sterkere vektlagt de siste årene?

Når elevene får underveisvurdering får de muligheter til å justere arbeidet sitt fortløpende, noe som både kan virke mer motiverende og også fremme læringsprosessen. Formålet er også at elevene selv skal kunne få være aktive aktører i sin egen læringsprosess, og at de selv skal kunne se hva de mestrer samtidig som de ser mulighetene til videre framgang. Gjennom underveisvurdering blir elevene mer bevisstgjort på blant annet sitt eget ansvar i læringsprosessen, og elevene kan og gjennom slik vurdering gjøre lærer oppmerksomme på utfordringer som de selv føler er vanskelige. Og her kommer vi inn på elevsamtalene, som kanskje er den aller viktigste og nyttigste metoden i forhold til vurdering. Gjennom at elev og lærer samarbeider og utveksler tanker og følelser får man de beste muligheter til å la elevene få oppleve en meningsfull skolehverdag med mestring og læring.

Punktmetodikkøkten i dag var veldig omfattende med tanke på ulike begreper og framgangsmåter. Jeg synes det er en vanskelig økt å skrive om, men jeg fikk uansett veldig god kjennskap til mangfoldet som eksisterer med tanke på vurdering i skolen. Ikke minst var det verdt å merke seg at en må ikke være ukritisk til hvordan en foretar vurdering, og at det var viktig å tenke gjennom formålet med ulike vurderingsformer, og hvordan en best kan utnytte de ulike formene for vurdering. Økten ga meg veldig god motivasjon til å sette meg bedre inn i emnet vurdering, fordi jeg tror at vurdering kan føre med seg mange goder både for elever og lærere. Spørsmålet er om dagens arbeids – og tidspress i norsk skole tillater gode nok vilkår for de ulike vurderingsformene?

Drømmelæreren

Drømmelæreren skal engasjere, kunne faget, gi og få respekt, bry seg om den enkelte, gi variert undervisning og holde kustus. Utfordringene er mange, samtidig er det noe av det mest spennende og utviklende med læreryrket, nemlig at det er så mangfoldig og i stadig utvikling.

I Aftenposten stod det en artikkel om en lærer ved navn Grete Normann Tofteberg, hun har motatt ulike priser for sin yrkesutøvelse. Ved å lese hva hun sier om det å være lærer får man et godt innblikk i at ved å utnytte mulighetene yrket gir så kan en få oppleve lærerrollen som både veldig lærerik og med mange øyeblikk av gleder. Hva er så noe av det viktigste vi som lærere bør klare å formidle gjennom vårt samarbeid med elevene?

Grete sier at å ha entusiasme for fagene sine er en god forutsetning for god undervisning, det er smittsomt. Begeistring alene holder ikke, solide faglige kunnskaper må ligge i bunn. En av de utfordringene Grete finner mest utfordrende er å få innarbeidet holdninger til faget hos den enkelte elev. Få dem til å forstå at de trenger faget i hverdagen, for eksempel matematikk. Deretter er det essensielle å finne det nivået der faget blir relevant for den enkelte elev.

I selve undervisningen er det viktig å gå fra det kjente til det ukjente, og fra det konkrete til det abstrakte. Som lærer må en kunne undervise på forskjellige måter. Det er følgelig viktig å variere og levendegjøre undervisningen. Å se hver enkelt elev som en person er kjempeviktig, og det avgjørende er da at hver elev får respons.

Til slutt framhever Grete at det faglige teamarbeidet med andre lærere er av stor betydning. Ved at lærerne på skolen er samkjørte og følger samme kjøreregler for akseptabel atferd blir miljøet gjennomsyret av forutsigbarhet, og elevene vet til enhver tid hvor grensene går.

Hvorfor tar jeg å bruker et blogginnlegg for å skrive om denne artikkelen som har stått i Aftenposten. Jo fordi den gir meg tro og håp om at læreryrket består av masse utfordringer, men at utfordringene ikke er større enn at en kan få oppleve en meningsfullt og positiv hverdag. Artikkelen gir meg troen på at en gjennom dyktighet, fleksibilitet og ydmykhet kan utøve lærerrollen på en veldig matnyttig og positiv måte.

Skole og hjem

Både i grunnskolen og i den videregående skolen skal det arbeides for godt samarbeid mellom alle ved skolen. Det formelle grunnlaget for samarbeidet mellom hjem og skole er nedfelt i opplæringsloven. Der framheves skolens ansvar for ungene sin oppdragelse og opplæring, men det understrekes samtidig at det skal skje i forståelse og samarbeid med hjemmet. Samarbeid mellom hjem og skole må sies å være et gjensidig ansvar, men skolen må være seg sitt ansvar bevisst på hvordan den best mulig kan legge til rette for slikt samarbeid.

Når en ønsker å oppnå samarbeid er kommunikasjon ett nøkkelord. En essensiell forutsetning for godt samarbeid er god kommunikasjon. Da må det være et klart krav at hjemmene får god informasjon. Foreldre/foresatte må vite hvordan opplæringen er lagt opp, hva elevene skal lære seg og hvilke arbeidsmetoder en vil benytte seg av. Der finnes mange ulike kanaler som blir brukt til å ivareta samarbeidet mellom skole og hjem, som foreldresamtale, foreldreråd, samarbeidsutvalg m.m.

Som jeg skrev vil kommunikasjon være av vesentlig betydning i denne sammenheng, og personlig ville jeg gjerne ha lært mer om hvordan jeg som lærer skal kunne kommunisere på en solid og trygg måte. Blant annet få økt innsikt i hvordan ta imot innspill og anvende dem på en slik måte at avgjørelser får et pedagogisk forankringspunkt. Det å argumentere for ulike valg ser jeg også på som en stor utfordring, fordi at personlig mener jeg der kan være flere gode veier til målet. Er det virkelig slik at der kun finnes en måte å legge opp leseundervisningen på når en skal ta hensyn til tilpasset opplæring? Personlig tror jeg ikke det. Derfor vil jeg ha flest mulig strenger å spille på når jeg kommer ut som lærer, på den måten kan jeg ta foreldrene på alvor og ta riktige beslutninger som ikke nødvendigvis verken går på akkord med det foreldrene ønsker eller det opplæringsloven sier. Formålet for alle beslutninger må uansett være ELEVENE SITT BESTE.