Mestring og tid

Noe av det mest lærerike for meg som student er de travle ukene i praksis og ikke minst samtalene med praksislærerne. Det jeg har merket meg siden jeg begynte på studiet i fjor høst er hvor like svar jeg får fra de forskjellige lærerne i forhold til to problemstillinger, nemlig hva de anser som viktigst i utøvelsen av yrket sitt? Og det andre er hva de føler er den største utfordingen i møte med elevene?

På spørsmålet om hva som er viktigst er det utvilsomt et svar som går igjen, mestring. Det essensielle er at hver enkelt elev skal føle at den bidrar og kan noe. Gjennom mestringen kommer selvfølelsen, og da vil veien fram mot ny kunnskap være betraktelig lettere og mer lystbetont enn hvis elever føler at oppgavene de får er uoverkommelige. Møter elever gjentatte ganger utfordringer som de ikke har forutsetninger for å klare, og på den måten opplever nederlag etter nederlag, så er skolen med på å undergrave den enkelte elev sin egenverdi. Ut i fra dette vet jeg nå mer og mer hvorfor lærere sier at mestring er det viktigste for dem å få fram i forhold til hver enkelt elev, og at mestring vil bli et kjempeviktig begrep for meg i min yrkesutøvelse også.

Når det gjelder spørsmålet om hva som er den største utfordringen så sier veldig mange tid. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt at begrepet tid kunne være et godt svar på hva som er den største utfordringen i skolen, men når jeg sitter her i dag så forstår jeg mer hva som ligger bak et slikt svar. Når vi har i tankene at elever lærer ulikt og i veldig varierende tempo, samtidig som læreplaner, bøker og annet forventer bestemte progresjoner innenfor bestemte tidsrammer så er det lett å skjønne at tid må være en stor utfordring i skolen. Faren ligger blant annet i at en etter en bestemt stund går videre uansett, og at enkelte elever da vil mangle basiskunnskapen de trenger for å kunne få med seg den nye kunnskapen. Tar en seg tid til og vente så kan det gå utover mengden av stoff en får gjennomgått i løpet av året. Det finnes mange utfordringer i skolen, og en av dem er å gi elevene nok tid til at de kan være med oppover i kunnskapsstigen.

Det er ingen tvil om at erfarne lærere har gitt meg et godt innblikk i gledene og utfordringene med læreryrket. Spørsmålet jeg stiller meg er om ikke de to begrepene mestring og tid bør gi grobunn for endringer i skolen som kan føre til at en bedre klarer å ivareta den enkelte elev sin egenverdi og utvikling ut i fra en tilrettelegging som tar utgangspunkt i den enkelte sine evner og behov?