Mestring og tid

Noe av det mest lærerike for meg som student er de travle ukene i praksis og ikke minst samtalene med praksislærerne. Det jeg har merket meg siden jeg begynte på studiet i fjor høst er hvor like svar jeg får fra de forskjellige lærerne i forhold til to problemstillinger, nemlig hva de anser som viktigst i utøvelsen av yrket sitt? Og det andre er hva de føler er den største utfordingen i møte med elevene?

På spørsmålet om hva som er viktigst er det utvilsomt et svar som går igjen, mestring. Det essensielle er at hver enkelt elev skal føle at den bidrar og kan noe. Gjennom mestringen kommer selvfølelsen, og da vil veien fram mot ny kunnskap være betraktelig lettere og mer lystbetont enn hvis elever føler at oppgavene de får er uoverkommelige. Møter elever gjentatte ganger utfordringer som de ikke har forutsetninger for å klare, og på den måten opplever nederlag etter nederlag, så er skolen med på å undergrave den enkelte elev sin egenverdi. Ut i fra dette vet jeg nå mer og mer hvorfor lærere sier at mestring er det viktigste for dem å få fram i forhold til hver enkelt elev, og at mestring vil bli et kjempeviktig begrep for meg i min yrkesutøvelse også.

Når det gjelder spørsmålet om hva som er den største utfordringen så sier veldig mange tid. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt at begrepet tid kunne være et godt svar på hva som er den største utfordringen i skolen, men når jeg sitter her i dag så forstår jeg mer hva som ligger bak et slikt svar. Når vi har i tankene at elever lærer ulikt og i veldig varierende tempo, samtidig som læreplaner, bøker og annet forventer bestemte progresjoner innenfor bestemte tidsrammer så er det lett å skjønne at tid må være en stor utfordring i skolen. Faren ligger blant annet i at en etter en bestemt stund går videre uansett, og at enkelte elever da vil mangle basiskunnskapen de trenger for å kunne få med seg den nye kunnskapen. Tar en seg tid til og vente så kan det gå utover mengden av stoff en får gjennomgått i løpet av året. Det finnes mange utfordringer i skolen, og en av dem er å gi elevene nok tid til at de kan være med oppover i kunnskapsstigen.

Det er ingen tvil om at erfarne lærere har gitt meg et godt innblikk i gledene og utfordringene med læreryrket. Spørsmålet jeg stiller meg er om ikke de to begrepene mestring og tid bør gi grobunn for endringer i skolen som kan føre til at en bedre klarer å ivareta den enkelte elev sin egenverdi og utvikling ut i fra en tilrettelegging som tar utgangspunkt i den enkelte sine evner og behov?

Arbeidsplasser i skolen

Mye er forandret i skolen siden jeg selv var elev tidlig på 80-tallet, og veldig mange av forandringene er utvilsomt av positiv karakter. Personlig prøver jeg å være litt ydmyk i min tankegang når det gjelder ulike prosesser i skolen, da det kan være direkte uklokt og innta for bastante meninger, da ofte bildet er mer sammensatt og komplisert enn hva en først tror og antar. Allikevel skal jeg i dette innlegget komme nærmere inn på en av forandringene i skolen siden jeg var elev, nemlig arbeidsplassene til elevene.

Det finnes ulike kulturer for hvordan elevene sine arbeidsplasser blir ordnet rundt omkring på skolene, men flere steder har det vært et hovedfokus på det å jobbe i grupper og at en da sitter flere elever i sammen. Elevene sitter da sammen rundt ulike bord, for eksempel kan fire stykker ha hver sin arbeidsplass rundt et sirkelformet bord. Jeg er ingen motstander av at elever skal samarbeide, og jeg mener at det er en viktig og nødvendig arbeidsform i skolen. Når vi vet at opplæringen i skolen skal ta for seg såvel det sosiale som det faglige, er det helt innlysende at en viktig del av opplæringen i skolen må være å lære elevene å samarbeide, ta ansvar og se konsekvensene av de valg som blir tatt. Men det jeg har lyst til å sette søkelyset på er om det er noen motsetning mellom at alle elevene har hver sin pult og opplæring i sosial kompetanse?

Fleksibiliteten føler jeg blir større ved at hver enkelt elev har hver sin pult, enn når elever må dele ulikt formete bord mellom seg. Det er ingen problem å la elevene sitte i ulike grupper selv om de har hver sin pult, og da har en heller ingen problemer med å trekke enkelte pulter bort i enkelte situasjoner, hvor en vet at det gagner den enkelte elev. I dag er det veldig fokus på at barn lærer ulikt, og jeg synes vi skal tenke over at det finnes barn som jobber best alene. Disse elevene skal selvfølgelig øves opp i sosial kompetanse, men her er det læreren sitt ansvar til enhver tid og bestemme hva som veier tyngst i den enkelte time. Det å kunne jobbe selvstendig er og en viktig egenskap og arbeidsmåte elevene skal bli opplært i, og som også har mange positive ringvirkninger.

I skolen skal opplæringen hele veien skje i et spenn mellom det individuelle og fellesskapet, alle arbeidsmåter har sine styrker og svakheter. Spørsmålet mitt er om ikke en pult til hver elev gir størst fleksibilitet og de beste mulighetene til å kunne ivareta de ulike arbeidsformene som skolen skal benytte seg av?

Gutter og jenter

I Imsen sin bok Elevens verden står det å lese: "En rekke undersøkelser har vist at lærere gjør forskjell på gutter og jenter. Gutter får mer oppmerksomhet enn jenter ...". Det er forskjellige årsaker til at virkeligheten er sånn. Noen av årsakene mener Imsen er at lærerne ser på gutter som potensielle bråkmakere. Guttene får også snakke mer enn jentene i timene. Det er også verdt å merke seg at gutter bruker ulike hersketeknikker i klassen, hvor en av strategiene er å fange læreren sin oppmerksomhet.

Lærere står derfor ovenfor store utfordringer i å gi en mest mulig likverdig behandling og undervisning til elevene sine uavhengig om det er jenter eller gutter. Å redusere favoriseringen av guttene viser seg å være vanskelig i praksis står det videre å lese i Imsen. Faren ved en slik favorisering er blant annet at lærere ved å formidle spesielle hensyn og forventninger påvirker elevenes selvoppfatning.

Som lærere er det viktig å være seg bevisst på hva en rekke undersøkelser sier om favorisering av gutter. Det er viktig for å kunne gjøre noe med situasjonen. Det finnes nok mange årsaker og mulige løsninger i forhold til problemstillingen. Personlig mener jeg at emnet blant annet viser viktigheten av å ha en jevnere fordeling mellom kvinnelige og mannelige lærere i skolen. På mange skoler i dag, og da særskilt på småtrinnet er der en sterk dominans av kvinnelige lærere, noe som medfører en opplæring farget av den kvinnelige tenkemåten. Ofte er menn og kvinner forskjellige i måten å møte utfordringer på, og den styrken som ligger i forskjellene her vil jeg anse som en stor styrke i å kunne ta best mulig vare på det store mangfoldet i skolen. Jeg er redd for at dagens skeivfordeling med tanke på kjønnsfordelingen i læreryrket bidrar til å favorisere jentene. Personlig har jeg stor tro på variert undervisning og at den og innebærer valgmuligheter. Elever som begynner på skolen må få oppleve glede og mestring, kun slik vil en fordre en positiv progresjon. Liker ikke elever å tegne så må de ikke bli satt til å tegne flere ganger i uken. Elevene må lære seg etterhvert at de ikke bare kan gjøre det de liker, sånn er det jo her i livet. Men vi må ikke være så lite fleksible at vi ikke klarer å gi dem valgfrihet med jevne mellomrom slik at alle i en gruppe kan finne glede og læring med den valgte aktivitet. Personlig skulle jeg gjerne sett at tegning ofte var ledsaget av flere alternativer som plastelina, sløyd og annet, slik kunne en fått med seg alle elevene uavhengig av kjønn, interesser og evner.

Norsk skole

I avisene de siste dagene har det stått å lese at det står dårlig til mange elevers leseevne. På internasjonale prøver ligger Norge langt nede på listene, og det ropes et varsko om hvilke dramatiske konsekvenser det kan føre til for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Mange har hevet sin røst og ytret sine meninger om hvordan vi kan snu den negative trenden. Personlig tror jeg en skal være varsomme med å trekke forhastede og bastante konklusjoner. Sannsynligvis finnes det ikke et naturgitt logisk svar på hvordan en skal få en positiv leseutvikling i norsk skole.Der finnes mange veier til rom, og det vil ikke fordre noen god utvikling tror jeg å bare snu om på alt. Jeg er overbevist om at der gjøres mye bra arbeid på skolene omkring i landet, men at der og finnes store forbedringsmuligheter. Det en bør gjøre for å snu den negative trenden er at fagfolkene må sette seg grundig inn i emnet og utveksle erfaringer og kunnskaper på tvers av landegrensene. På den måten kan en dra nytte av hverandres gode erfaringer, og så kan en og muligens finne noen områder innenfor leseopplæringen hvor en ser en har mye å hente. En vil da også kunne oppleve at innenfor andre områder blir det allerede gjort mye bra, men at der finnes uansett alltid et forbedringspotensiale.

Personlig skulle jeg gjerne sett at staten så nytteverdien av å bruke mye mer penger på å få flere lærere per elevgruppe de to første årene på skolen. Slik ville samfunnet hatt mye større mulighet for å få mange flere elever med seg oppover på kunnskapsstigen, og det igjen ville til syvende og sist samfunnet spart utrolig med penger på. Skoletapere danner seg ofte et dårlig selvbilde, og det fører ofte til negative konsekvenser for både dem selv og fellesskapet. Jeg håper at vi i framtiden vil se mange flere lærere på de første trinnene på norsk skole, det vil så absolutt gagne alle.

Psykisk helse

I går var verdensdagmarkeringen for psykisk helse. Jeg benyttet kvelden til å gå å høre på foredrag om ungdom og psykisk helse, holdt av Marco Elsafadi. Marco jobber for New Page, som er en ideell stifting som driver med forebyggende ungdomsarbeid i samarbeid med barnevern, foresatte og skoler. Marco er også norsk landslagsspiller i basket, og er opprinnelig fra Libanon. Hans humor, entusiasme og unike måte å fortelle den brutale sannhet på gjorde at kvelden ble både lærerik og tankevekkende. Marco fokuserte på tre ting, vennskap, selvtillit og selvfølelse.


Hva er vennskap? Gjennom vennskap søker en lojalitet, støtte, lykke, felles opplevelser, omsorg, kjærlighet og mye mer. Gode vennskap gir oss mennesker et trygt og godt fundament i livet, og man blir erkjent for den man er uavhengig av feil og mangler. Når vi skal gjøre noe i lag, eller når vi trenger trøsst så er vennene der for oss. Slik føler vi tilhørighet, og vi står bedre rustet til å takle tunge dager som alltid vil komme her i livet. Derfor er det så farlig å begynne å telle venner på facebook, for er det virkelige venner? Om en har 300 såkalte venner på facebook så er det ingen av dem som har truffet deg eller har noe mer felles med deg enn "tomme ord" gjennom datamaskinen. Vi må passe på så ikke vennebegrepet blir utvannet, ved at vi bruker det feil. Gjennom facebook er det lett å bygge seg luftslott, og den dagen du virkelig trenger at noen bryr seg da er det helt stille fordi ingen kjenner deg. Ingen ringer og spør etter deg, eller kommer på besøk. Da kan de 300 såkalte vennene på facebook være så mange de vil, men det hjelper ikke. Det handler om bevisstgjøring, og om ikke å la alt teknisk ta overhånd. La ungene også i dagens samfunn sykle rundt i nabolaget for å finne noen å leke med, mobilen må ikke brukes hele tiden, da kan det hende at mange i den oppvoksende generasjon står i fare for å være uten virkelige venner...

Selvtillit er noe vi mennesker trenger i det daglige. Men selvtillit er ikke noe konstant, og den varierer etter hvilken rolle vi er i. En som agerer som urokråke på skolen, kan ha selvtillit i rollen som den spydige og morsomme, men kan ha lite selvtillit i elevrollen. Selvtillit kan forsvinne fortere enn lynet. Som Marco sa:"Jeg har selvtillit som foredragsholder, men hvis 30 stykker reiser seg og går her i kveld, så forsvinner mye av den selvtilliten". Det viser hvor sårbare vi mennesker er, og at vi trenger et solid og godt fundament for å tåle alle trøkkene vi vil komme utfor hele livet gjennom.

Selvfølelse handler om de følelsene vi tar med oss hver dag, og som enten gjør at vi setter pris på oss selv og omgivelsene eller ikke. En med mye selvtillit og lite selvfølelse utgjør en stor risiko, for vedkommende vil ikke ha nødvendig empati og medfølelse, og derfor vil vedkommende stå i fare for å gjøre mange dumme ting. Selvfølelse handler om vårt forhold til oss selv og omgivelsene. Er vi ikke glad i oss selv, så vil det være vanskelig å bli glad i andre og sette pris på andre. Som Marco sa, den som har tatt livet av en annen person har ikke særlig mye selvfølelse igjen. Og hvilken bagasje vi har med oss vil være med på å avgjøre hvor mye vi tåler før selvfølelsen vår faller under et kritisk nivå. For å få god selvfølelse trenger vi ekte vennskap og tilhørighet, vi trenger fysisk kontakt og vi trenger å få bekreftelse på at vi kan og er verdt noe.

I dagens samfunn står vi i fare for å gjøre de mellommenneskelige forhold mindre og mindre fysiske. Men alle trenger vi en klapp på skulderen og en god klem. Marco kunne fortelle at de som strevd med å gi og få klemmer var de med lav selvfølelse, de hadde sjelden eller aldri opplevd den varmen som fysisk kontakt gir. Marco kunne fortelle at ingen gir ham en så lang og hard klem som han som sitter inne for drapet på Benjamin Hermansen. Han som drepte Benjamin gjorde det av rasistiske grunner, og i dag opplever en araber å bli godt klemt av ham. Hvorfor? Jo fordi han trenger det. Vi alle trenger det.

Avslutningsvis vil jeg bare minne om at sjelden får ungdom/voksne plutselig psykiske problemer etter fyllte 20 år, fordi at det er det fundamentet som omgivelsene er med på å bygge opp fra spedbarnsalder og til ungdomsalder som veldig ofte avgjør hvordan vi som mennesker får det. Det viser bare hvor vanvittig viktig det sosiale må være når barn begynner på skolen. Hvis elevene ikke fra begynnelsen av får føle tilhørighet, vennskap, selvtillit og selvfølelse, så bidrar det til en uheldig og vanskelig utvikling. Alle trenger vi hverandre.

Så forskjellig som det går an

Noen barn gleder seg til vinter, slik som meg. Andre foretrekker sommer. Noen er flinke i gym, andre liker bedre å lese. I skolen får en møte alle typer barn, med sine spesielle behov og interesser. Det er et fargerikt fellesskap på skolen, hvor alle skal føle de blir verdsatt for den de er.

Nå som jeg er i praksis, merker jeg hvor godt det gjør å treffe så mange ulike barn. De lærer meg å være ydmyk, spontan og ærlig. De lærer meg å se ting i perspektiv. Elevene lærer og gir meg så uendelig mye. Ofte spør jeg meg selv om hvem som lærer mest, dem eller meg?

Jeg vet i alle fall at alle ungene har sine særtrekk som bidrar til å gjøre meg til et mer ydmykt og takknemlig menneske. Derfor føler jeg også et stort ansvar i å gi hver enkelt unge en best mulig ballast med seg på veien videre i livet.


SÅ FORSKJELLIG SOM DET GÅR AN
Alle barn kan tegne
biler, båter,slott.
Noen tegner stort,
mens andre tegner smått.
Så forskjellig som det går an,
men vi tegner så godt vi kan.

Noen leser bøker
sider opp og ned
noen leser sakte
gjør ikke noe det.
Så forskjellig som det går an,
men vi leser så godt vi kan.

Ikke noe barn
er like på en prikk
ikke to er like
når vi har matematikkj.
Så forskjellig som det går an,
men vi regner så godt vi kan.

Operant betinging

Definisjonen på operant betinging er: Enhver stimulus som etterfølger en respons, er en forsterker hvis den øker sannsynligheten for at responsen skal oppstå i framtida. Litt enklere fortalt betyr det at en belønning er en belønning når den virker som en belønning.

Belønning brukes ikke kun til anerkjennelse, men kan også brukes for å oppnå en ønskelig forandring. Dette kan være viktig å ha liggende i bakhodet i ulike sammenhenger, spesielt når vi vet at individet ofte opplever negativ oppmerksomhet som bedre enn ingen oppmerksomhet. Det betyr at i skolen vil vi stadig komme opp i situasjoner hvor uønskede ting skjer, men hvor hensikten fra det enkelte individ vil ha stor variasjonsbredde. Erfaring og innsikt i ulike læringsteorier vil være til god hjelp for oss lærere i vanskelige situasjoner, for kun slik kan vi få den nødvendige insikt i hvordan vi bør agere hensiktsmessig i ulike situasjoner.

I fjor når vi hadde om operant betinging så slet jeg veldig med å skjønne hva Thorndike og Skinner la i begrepet, men etter dagen i dag skjønner jeg betraktelig mer. En elev oppførte seg uakseptabelt en gang i løpet av dagen i dag, og jeg valgte å ta han med meg til en plass hvor han og jeg kunne få en liten stund alene. Jeg hadde egentlig tenkt å ta opp med eleven at slik og slik kunne vi ikke gjøre, men så slo tanken meg: hva er det han vil? Ut i fra hvordan jeg hadde observert denne eleven var jeg rimelig sikker på at hans eneste grunn til den negative oppførselen var at han ville ha oppmerksomhet. Jeg bråbestemte meg for at den lille stunden jeg hadde han på tomannshånd skulle han få høre hvor stor pris jeg satte på han. Hvor flink han var, og da kom jeg med konkrete eksempler som han kunne kjenne seg igjen i og vite at stemte. Det som skjedde var at han gikk tilbake til gruppen, ordnet opp i det han hadde gjort gale og ble et positivt tilskudd til gruppen igjen. Jeg fikk meg en kraftig påminner om hvor viktig det er å lese situasjonene, bruke teorier og annen relevant kunnskap, slik at en på en best mulig måte klarer å ivareta både individet sitt behov og gruppen sitt behov. For meg var det de beste minutter i praksis sålangt, og erfaringen vil ligge i bakhodet på meg og virke som en tankevekker. Kanskje vil erfaringen være ekstra viktig i stunder hvor jeg føler meg sliten og ukomfortabel, for da er det så mye lettere å agere med bakgrunn i føleleser enn i kunnskap.

Jeg tenkte vel litt som Thorndike i dag at virkningen av straff kanskje er overdrevet, og at belønning ofte kan være et langt mer effektivt middel enn straff. Jeg tenker som plakaten over: Der er ikke dumt å være smart lissom...

Lekser

Skolen har mange ulike utfordringer og problemstillinger å forholde seg til. Ofte finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er best av ulike mulige alternativer. Uansett er det viktig å stoppe opp iblant, og ta ulike debatter som belyser viktige og relevante problemstillinger. Lekser er et slikt tema, som gir grobunn for mange ulike refleksjoner og tanker. I norsk skole har vi lenge hatt en skolepolitikk hvor lekser har vært en selvfølge fra ungene starter på skolen. Det hender jeg spør meg selv om dagens lekseordning i norsk skole er god nok?

Barn av ressurssterke foreldre får ofte mer skolehjelp enn barn fra mindre ressurssterke familier. Ofte spiller økonomien og utdannelsen til elevers foredre en stor rolle for hvordan det enkelte barn blir ivaretatt hjemme med hensyn til skolegang. Når elever får lekser, opplever enhver lærer at det ofte er stor forskjell mellom hvert enkelt sitt barn sin oppfølging hjemme. Det kan være mange grunner til at elever ikke får den oppfølging hjemme som hadde vært formålstjenelig. Her spiller bakgrunn inn, ulike jobbsituasjoner, ulike hjemmeforhold, tidligere erfaringer osv. Min tanke er at lekser er med på å utgjøre et økt klasseskille i norsk skole, med de uheldige konsekvensene det har.

Min mening er også at flertallet av alle foreldre vil barna sine det beste, og de gjør så godt de kan. Derfor mener jeg at samfunnet i større grad må ta hensyn til de ulike samfunnsgruppene vi har med å gjøre, og de utfordringene den enkelte familie, og det enkelte individ står ovenfor.

Lekser kan være et godt utgangspunkt for at den enkelte elev skal bli en bevisst og rettmessig samfunnsborger. Men for meg blir det klarere og klarere at lekser må være et tilbud eller krav om en vil som alle elever kan tilfredsstille på en god måte. Derfor synes jeg det ville vært en god ide og tenke mer over om ikke samfunnet vårt hadde vært tjent med å tilby en eller annen form for leksehjelp, slik at alle kan oppleve mestring i forhold til egne oppgaver. Hvordan en slik leksehjelp eventuelt skal fungere må selvfølgelig drøftes nøye. Men i mine øyne må et minstekrav være at leksehjelpen er et gratis tilbud til alle, slik at vi i skolen lettere kan få med oss flest mulig lengst mulig oppover i kunnskapsstigen. Vi har ikke råd til at sosiale, kulturelle og samfunnsmessige forhold skal være med på å danne et økt klasseskille mellom norske elever. Eller?

Praksis

Neste uke skal vi ut i praksis, og det er mange tanker og følelser som gjør seg gjeldende i så hensende. Hva er viktig for meg de neste tre ukene? Det er nok mye forskjellig det, men jeg føler at Imsen setter ord på mange av de følelsene jeg kjenner på i forkant av den kommende perioden i praksis.

I boken nevnt ovenfor står det blant annet å lese at helt nye og uerfarne lærere er opptatt av kontroll over klassen, av innhold og praktisk opplegg i timen, og av hva elever, foreldre og kolleger synes om dem. Nå er det lenge til jeg er ferdig lærer, men som student i praksis er det merkelig hvor nær tilknytning jeg føler til det Imsen skriver om lærerrollen og utviklingen hos lærere etterhvert som tiden går. For Imsen skriver også at etterhvert som tiden går synes erfarne lærere å være mer opptatt av omsorg for elevene. Lærere gjenoppdager elevene etterhvert, men det tar tid og krever erfaring. Det er vel kanskje en av utfordringene som student, at en har lyst til å lykkes med alt og alle, men så føler en så ofte at en kommer til kort. Da er det godt å kunne dykke ned i fagkunnskap, og faktisk få nyttige og godt dokumenterte input som bekrefter at det en føler og tenker langt fra trenger å være så ille som en selv ofte føler og tror. Det er godt å bli minnet på at jeg er midt i en læringsprosess, og den vil faktisk vedvare livet ut.

Praksis kommer til å bli travelt, og lærerikt. Og som jeg har skrevet ovenfor så er jeg selvsagt inneforstått med at praksis er min vei til læring som student, men allikevel er det så vanskelig å akseptere at jeg ikke kan bedre allerede. Det er da jeg må minne meg selv på et viktig begrep både i yrkessammenheng og ellers i livet, nemlig livslang læring. Det er et begrep som uttrykker at utdanning og opplæring ses på en prosess som skal skje livet gjennom. Uttrykket understreker betydningen av vedvarende læring som ledd i individets beredskapsholdning ovenfor et samfunn med skiftende krav til personlig og yrkesmessig tilpasning. Livslang læring forutsetter et samspill mellom ulike læringsmiljøer, ut fra den tanke at læring og utvikling finner sted i alle samfunnets miljøer og på alle tidspunkter i menneskers liv. Og det er da tanken slår meg hvor heldig jeg egentlig er som opplever at livet oppleves som mange ulike prosesser, noen lette, andre vanskeligere, men alle er de med på å gi meg økt kunnskap og innsikt.

Et av yrkene hvor livslanglæring er helt fundamentalt må være læreryrket. I læreryrke hare vi med mange forskjellige mennesker å gjøre, noe som innebærer at alle de vi møter i skolen opplever ulike prosesser til enhver tid, som gir dem økt styrke eller gjør dem mer sårbare. Praksis blir en viktig prosess for meg som menneske og for min utdannelse, derfor håper jeg at praksis vil bli en fin tid.

Lek

Lek kan være en viktig kilde til læring, spesielt kanskje i de første skoleårene. Gjennom leken utvikles språk, sosial kompetanse, kroppsbeherskelse og kreativitet. Lek kan anses for å være en lavrisiko aktivitet. Det innebærer at i lek går det ikke prestisje, men derimot får alle delta på sine premisser innenfor bestemte rammer. Lek har utrolig mange positive elementer i seg, som kan bidra til å gjøre skoledagen for det enkelte barn mer spennende, lærerikt og utviklende. Spørsmålet mitt er om lek har for lav proiritet i skolen i dag, og eventuelt hvorfor det er slik?

I LK06 står det ingenting eksplisitt om lek. Det nye kunnskapsløftet gir full metodefrihet i forhold til hvordan den enkelte skole og lærer vil undervise den oppvoksende generasjon. Full metodefrihet har både sine positive og sterke sider. Faren ligger i at lærere velger bort metoder som lek av den enkle grunn at de kan finne det vel utfordrende å argumentere for slik undervisning. Derfor er økt kunnskap om lek som aktivitet til læring et nødvendig tilbud for at lek ikke skal forsvinne som undervisning i skolen. Et slikt tilbud vil også bidra til at lærere og andre essensielle parter kan argumentere for og vise til solide bakgrunnskunnskaper når det gjelder lek som metode i skolen. Slik kan vi også unngå å polarisere lek og læring, men tvert imot se dem i en sammenheng, med alle de godene det vil medføre.

Motivasjon

I en pedagogisk ordbok står det at motivering er å framkalle en tilstand hos et individ som får det til å gjøre noe. Ikke alltid en lett oppgave, uansett alder vil jeg tro. Videre står det at å skape motivasjon kan skje på mange ulike måter, f.eks. ved å utnytte eksisterende interesser hos individet, ved å skape et behov eller ønske hos individet om å utføre handlinger. Det er det en på fagspråket kaller indre motivasjon, og det er den motivasjonen vi helst vil ha fram. Men vi har også ytre motivasjon som handler om å lokke, true eller straffe individet, slik at individet får gjort det som er ønskelig.

Hvorfor tar jeg så opp dette med motivasjon nå? Jo fordi at når vi hadde om motivasjon ifjor så tenkte jeg at motivasjon handler enten om indre eller ytre motivasjon, og får vi ikke den indre driven fram i individet ja da får vi bruke lokkemidlene vi har får hånd. Men så har tanken slått meg at det finnes nok mange mennesker som er motiverte for ulike utfordringer og gleder seg til å høste nye erfaringer og kunnskaper, men som allikevel ikke finner noen glede i arbeidet som ligger foran dem, til tross for at de har en indre motivasjon. Jeg har tenkt veldig over den problemstillingen, og forstått at mine etablerte skjemaer på området trengtes å utvides.

Løsningen ble Imsen, som forteller meg at en ikke må ekskludere kultur og kontekst når en skal forstå motivasjon. Med andre ord er det sosiale samspillet uhyre viktig, og atter en gang har jeg fått bekreftet hvordan det sosiale og det teoretisk faglige går hånd i hånd. Og ikke minst har jeg fått meg en kraftig påminner om hvilken negativ eller positiv påvirkning jeg kan ha på omgivelsene og motivasjonen tiul mine medmennesker gjennom hvem jeg er og hvordan? Spørsmålet mitt er om vi mennesker er klar over hvor mye vi kan påvirke andre sin glede og motivasjon, og om vi er vårt ansvar nok bevisst?

Små barnehender

Små barnehender. Barnehender som lukker seg om våre store hender. Barnehender som spør etter anerkjennelse. Små barnehender som trenger din og min støtte. Uskyldige små barnehender som vil vise hva de kan. Små barnehender.

Det er mange tanker som går gjennom hodet på meg når jeg tenker på og møter de minste ungene i skolen. Alle sammen har de framtiden foran seg, mulighetene ligger bare å venter på dem. Det er da tanken slår meg på hvor gale det er at mange opplever skolehverdagen som en undergravelse av seg selv og sine evner.

I lk06 står det svart på hvitt at opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Videre står det at det viktigste av alle pedagogiske oppgaverer er å formidle til barn og unge at de stadig er i utvikling, slik at de får tillit til egne evner. Spørsmålet mitt er om samfunnet og skolen ikke må ta disse retningslinjene mer innover seg, og handle mer alternativt og kreativt enn i dag?

Personlig finner jeg det veldig bekymringsverdig og kritikkverdig at vi i et av verdens rikeste land ikke klarer å ha et bredt nok tilbud til de ulike personlighetene vi finner i skolen. Når elevene kommer over på ungdomstrinnet finnes det ofte flere og mer varierte tilbud enn på barneskolen, selv om det varierer veldig fra fylke til fylke. Men hvorfor skal unger som trenger mer og annen stimuli enn den vi finner i en vanlig norsk skolehverdag måtte vente til de blir eldre får å få et bedre tilbud?

Det finnes mange ulike typer elever som kan finne skolehverdagen vanskelig. Mange av dem kan nok få en godt tilrettelagt skolehverdag i den vanlige skolen, men spørsmålet er om de ikke kunne fått et enda bedre tilbud gjennom mer nyansert og alternativ tenkning. Det finnes også de som uten tvil ikke fikk eller får sine behov dekket på en tilfredsstillende måte i norsk skole.

Jeg har ikke alle svarene på hvordan vi kan unngå å få skoletapere, med alle de negative følgene det har for dem selv og samfunnet rundt. Men jeg vet at alle har vi hatt de samme søkende barnehendene. Alle skulle ha få opplevd hvordan det føles å ha store, sterke, varme hender, som søker støtte og høster anerkjennelse fra samfunnet rundt seg. Kanskje skulle vi hatt et mer variert tilbud til norske elever langt ned i alder, slik at vi fikk ivareta den enkelte sine interesser og evner, og dermed også motivasjon og troen på seg selv. Derfor er det så viktig for meg at disse tydelige og eksplisitte målene i opplæringsloven og andre steder ikke bare blir fagre løfter, men mål som vi virkelig prøver å oppnå for alt de er verdt. Alle hender er like unike og verdifulle. Kanskje er det du eller jeg som trenger en støttende hånd neste gang...

Mobbing

Mobbing...
Føler du kulden?
Kjenner du klumpen i magen?
Et ord,
mange følelser og tanker!
Vonde følelser og tanker...
Tenk på offeret!
Tenk på de som mobber!
Tenk hvor forferdelig det hele er,
hvor destruktivt, ødeleggende og umenneskelig...
allikevel skjer det hele tiden...
Hva er det som gjør at samfunnet aldri får bukt med mobbingen?
Mangler vi empati?
Er vi ikke glad i våre medmennesker?
Hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Jeg har ikke mange svar,
men det jeg vet er at vi alle må kjempe imot mobbing.
Hver dag må vi kjempe for et samfunn hvor vi verdsetter forskjellene oss imellom.
Hver dag må vi kjempe for å være et medmenneske,
vi må la godheten, gleden og friheten få seire,
kun slik kan alle få det godt.
De som blir mobbet opplever noe som vi alle skulle vært forskånet for,
alle skal kunne føle seg verdifulle.
Jeg tenker at mobbere kan heller ikke ha det godt,
det kan ikke kjennes bra å ødelegge andre sitt liv...
Hvorfor kan vi ikke støtte hverandre?
Hvorfor kan vi ikke lære barna våre hva det vil si å være et meddmenneske?
Hvordan kan vi få slutt på onskapen?
Vi må i alle fall kjempe og kjempe...

Atferdsmodifikasjon

Det å få ros gjør godt. Et klapp på skulderen, et anerkjennende nikk, noen positive ord, det er ikke mye som skal til for å gjøre et medmenneske glad. Ingen glede er så stor som den å gjøre andre glad fikk jeg tidlig høre her i livet, men på tross av det har jeg ofte hatt lett for å fokusere på det negative framfor det positive. Hvorfor er det slik?

Det finnes kanskje ikke noe entydig svar på det, men jeg tror allikevel det kan være lurt å stoppe opp iblant å spørre seg selv om hva en ønsker og oppnå med de ord og handlinger som en gir uttrykk for i løpet av en dag, en uke, en måned, og år etter år! Det å stoppe opp og tenke over hva en ønsker å formidle vil utvilsomt også være viktig i mitt framtidige yrke som lærer. Målsettingen som lærer må blant annet være å gi hver enkelt elev tro på seg selv og sine ferdigheter, såvel sosialt som faglig. For å kunne være en positiv lederskikkelse er det viktig at en er seg bevisst hvordan en opptrer ovenfor den enkelte slik at en fordrer en positiv utvikling. Noen unger vil kreve mer av en lærer enn andre, men utgangspunktet må alltid være at hver enkelt elev blir møtt med respekt og håp. Et begrep som kan være til hjelp i mer utfordrende situasjoner er atferdsmodifikasjon. Atferdsmodifikasjon handler om hvordan en systematisk kan anvende ulike former for belønning i oppdragelse og undervisning med det for hånd å forandre personens atferd i bestemte retninger. Atferdsmodifikasjon kan brukes til å dempe uønsket atferd og stimulere atferd som er ønskelig.

Jeg skulle ønske at jeg selv og andre ble flinkere til å bruke atferdsmodifikasjon til å stimulere ønskelig atferd. Hvorfor skal det være så vanskelig å gi berettiget ros når noen har gjort noe bra? Ligger det i menneskenaturen å være pessimistisk/ negativ? Jeg vet ikke... Det jeg vet er at vi alle har noe vi kan være stolte av, derfor har vi alle en unik mulighet til å støtte opp om hverandre og bygge opp hverandres selvtillit. Alle trenger vi å føle at vi er verdt noe! Alle elever i skolen er unike, utfordringen blir hvordan skolen og de som jobber der skal klare å formidle det til hver enkelt elev?

En skole for alle!

Dagens skole skal være en skole for alle, dette er et overordnet prinsipp. Skolen skal legge til rette for at alle elever blir ivaretatt ut fra sine forutsetninger og behov. Skolen skal og må legge til rette for at hver enkelt elev skal få tro på seg selv og sine muligheter. Som framtidig lærer vil jeg derfor ha et stort ansvar for at de elevene jeg har ansvaret for, får den oppfølging som de har krav på, både faglig og sosialt. Som lærer må man gjøre sitt ytterste for å oppnå de målene som opplæringsloven gir. Spørsmålet jeg stiller meg, er om jeg som lærer har mulighet for å innfri alle kravene? Og i tilfellet ikke, kan jeg da si meg fornøyd med yrkesutøvelsen min hvis jeg gjør mitt ytterste, selv om jeg ikke klarer å ivareta alle elevene på best mulig måte?



I min enda unge studietid er jeg allerede blitt gjort kjent med hvor mange muligheter vi har til å drive tilpasset og differensiert undervisning. Ved å være løsningsorientert, kreativ og lydhør er det utrolig hva en kan få til. Men hvis vi skal ta ungene sine krav på alvor, noe jeg vil anse som den selvfølgeligste ting i verden, så må det være lov å spørre seg om hvordan alle skolens oppgaver kan være gjennomførbare med de stadig mindre ressursene skolen har til rådighet. Fagre ord er en ting, handling er noe annet!



Som lærere skal vi alltid gjøre vårt ytterste og tenke positivt. Men vi må ikke gå i den fellen og stilltiende godta alt som skjer, for det er vi lærere som må være elevenes talsrør og kjempe for det de har krav på og belyse problemstillingene. Skolen handler om enkeltindividet. Ingen skal måtte oppleve skolen som ødeleggende, og da mener jeg absolutt ingen.

Nytt skoleår!

Hei hei!

Sommerferien er slutt og et nytt skoleår er allerede godt i gang. Etter to late, men i mine øyne fantastiske måneder er det nok på tide å få opp "dampen" når det gjelder det meste. Blant annet har bloggingen ligget i dvale i sommer, men fra i dag av er jeg i gang igjen!

Bloggingen i år vil ikke bli så intensiv som under fjorårets studieår. Bloggingen vil kun omhandle faget pedagogikk, men personlige synspunkter vil nok forekomme med jevne mellomrom! Jeg ser fram imot det som forhåpentligvis vil bli et spennende og lærerikt år.