Så forskjellig som det går an

Noen barn gleder seg til vinter, slik som meg. Andre foretrekker sommer. Noen er flinke i gym, andre liker bedre å lese. I skolen får en møte alle typer barn, med sine spesielle behov og interesser. Det er et fargerikt fellesskap på skolen, hvor alle skal føle de blir verdsatt for den de er.

Nå som jeg er i praksis, merker jeg hvor godt det gjør å treffe så mange ulike barn. De lærer meg å være ydmyk, spontan og ærlig. De lærer meg å se ting i perspektiv. Elevene lærer og gir meg så uendelig mye. Ofte spør jeg meg selv om hvem som lærer mest, dem eller meg?

Jeg vet i alle fall at alle ungene har sine særtrekk som bidrar til å gjøre meg til et mer ydmykt og takknemlig menneske. Derfor føler jeg også et stort ansvar i å gi hver enkelt unge en best mulig ballast med seg på veien videre i livet.


SÅ FORSKJELLIG SOM DET GÅR AN
Alle barn kan tegne
biler, båter,slott.
Noen tegner stort,
mens andre tegner smått.
Så forskjellig som det går an,
men vi tegner så godt vi kan.

Noen leser bøker
sider opp og ned
noen leser sakte
gjør ikke noe det.
Så forskjellig som det går an,
men vi leser så godt vi kan.

Ikke noe barn
er like på en prikk
ikke to er like
når vi har matematikkj.
Så forskjellig som det går an,
men vi regner så godt vi kan.

Operant betinging

Definisjonen på operant betinging er: Enhver stimulus som etterfølger en respons, er en forsterker hvis den øker sannsynligheten for at responsen skal oppstå i framtida. Litt enklere fortalt betyr det at en belønning er en belønning når den virker som en belønning.

Belønning brukes ikke kun til anerkjennelse, men kan også brukes for å oppnå en ønskelig forandring. Dette kan være viktig å ha liggende i bakhodet i ulike sammenhenger, spesielt når vi vet at individet ofte opplever negativ oppmerksomhet som bedre enn ingen oppmerksomhet. Det betyr at i skolen vil vi stadig komme opp i situasjoner hvor uønskede ting skjer, men hvor hensikten fra det enkelte individ vil ha stor variasjonsbredde. Erfaring og innsikt i ulike læringsteorier vil være til god hjelp for oss lærere i vanskelige situasjoner, for kun slik kan vi få den nødvendige insikt i hvordan vi bør agere hensiktsmessig i ulike situasjoner.

I fjor når vi hadde om operant betinging så slet jeg veldig med å skjønne hva Thorndike og Skinner la i begrepet, men etter dagen i dag skjønner jeg betraktelig mer. En elev oppførte seg uakseptabelt en gang i løpet av dagen i dag, og jeg valgte å ta han med meg til en plass hvor han og jeg kunne få en liten stund alene. Jeg hadde egentlig tenkt å ta opp med eleven at slik og slik kunne vi ikke gjøre, men så slo tanken meg: hva er det han vil? Ut i fra hvordan jeg hadde observert denne eleven var jeg rimelig sikker på at hans eneste grunn til den negative oppførselen var at han ville ha oppmerksomhet. Jeg bråbestemte meg for at den lille stunden jeg hadde han på tomannshånd skulle han få høre hvor stor pris jeg satte på han. Hvor flink han var, og da kom jeg med konkrete eksempler som han kunne kjenne seg igjen i og vite at stemte. Det som skjedde var at han gikk tilbake til gruppen, ordnet opp i det han hadde gjort gale og ble et positivt tilskudd til gruppen igjen. Jeg fikk meg en kraftig påminner om hvor viktig det er å lese situasjonene, bruke teorier og annen relevant kunnskap, slik at en på en best mulig måte klarer å ivareta både individet sitt behov og gruppen sitt behov. For meg var det de beste minutter i praksis sålangt, og erfaringen vil ligge i bakhodet på meg og virke som en tankevekker. Kanskje vil erfaringen være ekstra viktig i stunder hvor jeg føler meg sliten og ukomfortabel, for da er det så mye lettere å agere med bakgrunn i føleleser enn i kunnskap.

Jeg tenkte vel litt som Thorndike i dag at virkningen av straff kanskje er overdrevet, og at belønning ofte kan være et langt mer effektivt middel enn straff. Jeg tenker som plakaten over: Der er ikke dumt å være smart lissom...

Lekser

Skolen har mange ulike utfordringer og problemstillinger å forholde seg til. Ofte finnes det ikke noe fasitsvar på hva som er best av ulike mulige alternativer. Uansett er det viktig å stoppe opp iblant, og ta ulike debatter som belyser viktige og relevante problemstillinger. Lekser er et slikt tema, som gir grobunn for mange ulike refleksjoner og tanker. I norsk skole har vi lenge hatt en skolepolitikk hvor lekser har vært en selvfølge fra ungene starter på skolen. Det hender jeg spør meg selv om dagens lekseordning i norsk skole er god nok?

Barn av ressurssterke foreldre får ofte mer skolehjelp enn barn fra mindre ressurssterke familier. Ofte spiller økonomien og utdannelsen til elevers foredre en stor rolle for hvordan det enkelte barn blir ivaretatt hjemme med hensyn til skolegang. Når elever får lekser, opplever enhver lærer at det ofte er stor forskjell mellom hvert enkelt sitt barn sin oppfølging hjemme. Det kan være mange grunner til at elever ikke får den oppfølging hjemme som hadde vært formålstjenelig. Her spiller bakgrunn inn, ulike jobbsituasjoner, ulike hjemmeforhold, tidligere erfaringer osv. Min tanke er at lekser er med på å utgjøre et økt klasseskille i norsk skole, med de uheldige konsekvensene det har.

Min mening er også at flertallet av alle foreldre vil barna sine det beste, og de gjør så godt de kan. Derfor mener jeg at samfunnet i større grad må ta hensyn til de ulike samfunnsgruppene vi har med å gjøre, og de utfordringene den enkelte familie, og det enkelte individ står ovenfor.

Lekser kan være et godt utgangspunkt for at den enkelte elev skal bli en bevisst og rettmessig samfunnsborger. Men for meg blir det klarere og klarere at lekser må være et tilbud eller krav om en vil som alle elever kan tilfredsstille på en god måte. Derfor synes jeg det ville vært en god ide og tenke mer over om ikke samfunnet vårt hadde vært tjent med å tilby en eller annen form for leksehjelp, slik at alle kan oppleve mestring i forhold til egne oppgaver. Hvordan en slik leksehjelp eventuelt skal fungere må selvfølgelig drøftes nøye. Men i mine øyne må et minstekrav være at leksehjelpen er et gratis tilbud til alle, slik at vi i skolen lettere kan få med oss flest mulig lengst mulig oppover i kunnskapsstigen. Vi har ikke råd til at sosiale, kulturelle og samfunnsmessige forhold skal være med på å danne et økt klasseskille mellom norske elever. Eller?

Praksis

Neste uke skal vi ut i praksis, og det er mange tanker og følelser som gjør seg gjeldende i så hensende. Hva er viktig for meg de neste tre ukene? Det er nok mye forskjellig det, men jeg føler at Imsen setter ord på mange av de følelsene jeg kjenner på i forkant av den kommende perioden i praksis.

I boken nevnt ovenfor står det blant annet å lese at helt nye og uerfarne lærere er opptatt av kontroll over klassen, av innhold og praktisk opplegg i timen, og av hva elever, foreldre og kolleger synes om dem. Nå er det lenge til jeg er ferdig lærer, men som student i praksis er det merkelig hvor nær tilknytning jeg føler til det Imsen skriver om lærerrollen og utviklingen hos lærere etterhvert som tiden går. For Imsen skriver også at etterhvert som tiden går synes erfarne lærere å være mer opptatt av omsorg for elevene. Lærere gjenoppdager elevene etterhvert, men det tar tid og krever erfaring. Det er vel kanskje en av utfordringene som student, at en har lyst til å lykkes med alt og alle, men så føler en så ofte at en kommer til kort. Da er det godt å kunne dykke ned i fagkunnskap, og faktisk få nyttige og godt dokumenterte input som bekrefter at det en føler og tenker langt fra trenger å være så ille som en selv ofte føler og tror. Det er godt å bli minnet på at jeg er midt i en læringsprosess, og den vil faktisk vedvare livet ut.

Praksis kommer til å bli travelt, og lærerikt. Og som jeg har skrevet ovenfor så er jeg selvsagt inneforstått med at praksis er min vei til læring som student, men allikevel er det så vanskelig å akseptere at jeg ikke kan bedre allerede. Det er da jeg må minne meg selv på et viktig begrep både i yrkessammenheng og ellers i livet, nemlig livslang læring. Det er et begrep som uttrykker at utdanning og opplæring ses på en prosess som skal skje livet gjennom. Uttrykket understreker betydningen av vedvarende læring som ledd i individets beredskapsholdning ovenfor et samfunn med skiftende krav til personlig og yrkesmessig tilpasning. Livslang læring forutsetter et samspill mellom ulike læringsmiljøer, ut fra den tanke at læring og utvikling finner sted i alle samfunnets miljøer og på alle tidspunkter i menneskers liv. Og det er da tanken slår meg hvor heldig jeg egentlig er som opplever at livet oppleves som mange ulike prosesser, noen lette, andre vanskeligere, men alle er de med på å gi meg økt kunnskap og innsikt.

Et av yrkene hvor livslanglæring er helt fundamentalt må være læreryrket. I læreryrke hare vi med mange forskjellige mennesker å gjøre, noe som innebærer at alle de vi møter i skolen opplever ulike prosesser til enhver tid, som gir dem økt styrke eller gjør dem mer sårbare. Praksis blir en viktig prosess for meg som menneske og for min utdannelse, derfor håper jeg at praksis vil bli en fin tid.

Lek

Lek kan være en viktig kilde til læring, spesielt kanskje i de første skoleårene. Gjennom leken utvikles språk, sosial kompetanse, kroppsbeherskelse og kreativitet. Lek kan anses for å være en lavrisiko aktivitet. Det innebærer at i lek går det ikke prestisje, men derimot får alle delta på sine premisser innenfor bestemte rammer. Lek har utrolig mange positive elementer i seg, som kan bidra til å gjøre skoledagen for det enkelte barn mer spennende, lærerikt og utviklende. Spørsmålet mitt er om lek har for lav proiritet i skolen i dag, og eventuelt hvorfor det er slik?

I LK06 står det ingenting eksplisitt om lek. Det nye kunnskapsløftet gir full metodefrihet i forhold til hvordan den enkelte skole og lærer vil undervise den oppvoksende generasjon. Full metodefrihet har både sine positive og sterke sider. Faren ligger i at lærere velger bort metoder som lek av den enkle grunn at de kan finne det vel utfordrende å argumentere for slik undervisning. Derfor er økt kunnskap om lek som aktivitet til læring et nødvendig tilbud for at lek ikke skal forsvinne som undervisning i skolen. Et slikt tilbud vil også bidra til at lærere og andre essensielle parter kan argumentere for og vise til solide bakgrunnskunnskaper når det gjelder lek som metode i skolen. Slik kan vi også unngå å polarisere lek og læring, men tvert imot se dem i en sammenheng, med alle de godene det vil medføre.

Motivasjon

I en pedagogisk ordbok står det at motivering er å framkalle en tilstand hos et individ som får det til å gjøre noe. Ikke alltid en lett oppgave, uansett alder vil jeg tro. Videre står det at å skape motivasjon kan skje på mange ulike måter, f.eks. ved å utnytte eksisterende interesser hos individet, ved å skape et behov eller ønske hos individet om å utføre handlinger. Det er det en på fagspråket kaller indre motivasjon, og det er den motivasjonen vi helst vil ha fram. Men vi har også ytre motivasjon som handler om å lokke, true eller straffe individet, slik at individet får gjort det som er ønskelig.

Hvorfor tar jeg så opp dette med motivasjon nå? Jo fordi at når vi hadde om motivasjon ifjor så tenkte jeg at motivasjon handler enten om indre eller ytre motivasjon, og får vi ikke den indre driven fram i individet ja da får vi bruke lokkemidlene vi har får hånd. Men så har tanken slått meg at det finnes nok mange mennesker som er motiverte for ulike utfordringer og gleder seg til å høste nye erfaringer og kunnskaper, men som allikevel ikke finner noen glede i arbeidet som ligger foran dem, til tross for at de har en indre motivasjon. Jeg har tenkt veldig over den problemstillingen, og forstått at mine etablerte skjemaer på området trengtes å utvides.

Løsningen ble Imsen, som forteller meg at en ikke må ekskludere kultur og kontekst når en skal forstå motivasjon. Med andre ord er det sosiale samspillet uhyre viktig, og atter en gang har jeg fått bekreftet hvordan det sosiale og det teoretisk faglige går hånd i hånd. Og ikke minst har jeg fått meg en kraftig påminner om hvilken negativ eller positiv påvirkning jeg kan ha på omgivelsene og motivasjonen tiul mine medmennesker gjennom hvem jeg er og hvordan? Spørsmålet mitt er om vi mennesker er klar over hvor mye vi kan påvirke andre sin glede og motivasjon, og om vi er vårt ansvar nok bevisst?