Mestring og tid

Noe av det mest lærerike for meg som student er de travle ukene i praksis og ikke minst samtalene med praksislærerne. Det jeg har merket meg siden jeg begynte på studiet i fjor høst er hvor like svar jeg får fra de forskjellige lærerne i forhold til to problemstillinger, nemlig hva de anser som viktigst i utøvelsen av yrket sitt? Og det andre er hva de føler er den største utfordingen i møte med elevene?

På spørsmålet om hva som er viktigst er det utvilsomt et svar som går igjen, mestring. Det essensielle er at hver enkelt elev skal føle at den bidrar og kan noe. Gjennom mestringen kommer selvfølelsen, og da vil veien fram mot ny kunnskap være betraktelig lettere og mer lystbetont enn hvis elever føler at oppgavene de får er uoverkommelige. Møter elever gjentatte ganger utfordringer som de ikke har forutsetninger for å klare, og på den måten opplever nederlag etter nederlag, så er skolen med på å undergrave den enkelte elev sin egenverdi. Ut i fra dette vet jeg nå mer og mer hvorfor lærere sier at mestring er det viktigste for dem å få fram i forhold til hver enkelt elev, og at mestring vil bli et kjempeviktig begrep for meg i min yrkesutøvelse også.

Når det gjelder spørsmålet om hva som er den største utfordringen så sier veldig mange tid. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt at begrepet tid kunne være et godt svar på hva som er den største utfordringen i skolen, men når jeg sitter her i dag så forstår jeg mer hva som ligger bak et slikt svar. Når vi har i tankene at elever lærer ulikt og i veldig varierende tempo, samtidig som læreplaner, bøker og annet forventer bestemte progresjoner innenfor bestemte tidsrammer så er det lett å skjønne at tid må være en stor utfordring i skolen. Faren ligger blant annet i at en etter en bestemt stund går videre uansett, og at enkelte elever da vil mangle basiskunnskapen de trenger for å kunne få med seg den nye kunnskapen. Tar en seg tid til og vente så kan det gå utover mengden av stoff en får gjennomgått i løpet av året. Det finnes mange utfordringer i skolen, og en av dem er å gi elevene nok tid til at de kan være med oppover i kunnskapsstigen.

Det er ingen tvil om at erfarne lærere har gitt meg et godt innblikk i gledene og utfordringene med læreryrket. Spørsmålet jeg stiller meg er om ikke de to begrepene mestring og tid bør gi grobunn for endringer i skolen som kan føre til at en bedre klarer å ivareta den enkelte elev sin egenverdi og utvikling ut i fra en tilrettelegging som tar utgangspunkt i den enkelte sine evner og behov?

Arbeidsplasser i skolen

Mye er forandret i skolen siden jeg selv var elev tidlig på 80-tallet, og veldig mange av forandringene er utvilsomt av positiv karakter. Personlig prøver jeg å være litt ydmyk i min tankegang når det gjelder ulike prosesser i skolen, da det kan være direkte uklokt og innta for bastante meninger, da ofte bildet er mer sammensatt og komplisert enn hva en først tror og antar. Allikevel skal jeg i dette innlegget komme nærmere inn på en av forandringene i skolen siden jeg var elev, nemlig arbeidsplassene til elevene.

Det finnes ulike kulturer for hvordan elevene sine arbeidsplasser blir ordnet rundt omkring på skolene, men flere steder har det vært et hovedfokus på det å jobbe i grupper og at en da sitter flere elever i sammen. Elevene sitter da sammen rundt ulike bord, for eksempel kan fire stykker ha hver sin arbeidsplass rundt et sirkelformet bord. Jeg er ingen motstander av at elever skal samarbeide, og jeg mener at det er en viktig og nødvendig arbeidsform i skolen. Når vi vet at opplæringen i skolen skal ta for seg såvel det sosiale som det faglige, er det helt innlysende at en viktig del av opplæringen i skolen må være å lære elevene å samarbeide, ta ansvar og se konsekvensene av de valg som blir tatt. Men det jeg har lyst til å sette søkelyset på er om det er noen motsetning mellom at alle elevene har hver sin pult og opplæring i sosial kompetanse?

Fleksibiliteten føler jeg blir større ved at hver enkelt elev har hver sin pult, enn når elever må dele ulikt formete bord mellom seg. Det er ingen problem å la elevene sitte i ulike grupper selv om de har hver sin pult, og da har en heller ingen problemer med å trekke enkelte pulter bort i enkelte situasjoner, hvor en vet at det gagner den enkelte elev. I dag er det veldig fokus på at barn lærer ulikt, og jeg synes vi skal tenke over at det finnes barn som jobber best alene. Disse elevene skal selvfølgelig øves opp i sosial kompetanse, men her er det læreren sitt ansvar til enhver tid og bestemme hva som veier tyngst i den enkelte time. Det å kunne jobbe selvstendig er og en viktig egenskap og arbeidsmåte elevene skal bli opplært i, og som også har mange positive ringvirkninger.

I skolen skal opplæringen hele veien skje i et spenn mellom det individuelle og fellesskapet, alle arbeidsmåter har sine styrker og svakheter. Spørsmålet mitt er om ikke en pult til hver elev gir størst fleksibilitet og de beste mulighetene til å kunne ivareta de ulike arbeidsformene som skolen skal benytte seg av?

Gutter og jenter

I Imsen sin bok Elevens verden står det å lese: "En rekke undersøkelser har vist at lærere gjør forskjell på gutter og jenter. Gutter får mer oppmerksomhet enn jenter ...". Det er forskjellige årsaker til at virkeligheten er sånn. Noen av årsakene mener Imsen er at lærerne ser på gutter som potensielle bråkmakere. Guttene får også snakke mer enn jentene i timene. Det er også verdt å merke seg at gutter bruker ulike hersketeknikker i klassen, hvor en av strategiene er å fange læreren sin oppmerksomhet.

Lærere står derfor ovenfor store utfordringer i å gi en mest mulig likverdig behandling og undervisning til elevene sine uavhengig om det er jenter eller gutter. Å redusere favoriseringen av guttene viser seg å være vanskelig i praksis står det videre å lese i Imsen. Faren ved en slik favorisering er blant annet at lærere ved å formidle spesielle hensyn og forventninger påvirker elevenes selvoppfatning.

Som lærere er det viktig å være seg bevisst på hva en rekke undersøkelser sier om favorisering av gutter. Det er viktig for å kunne gjøre noe med situasjonen. Det finnes nok mange årsaker og mulige løsninger i forhold til problemstillingen. Personlig mener jeg at emnet blant annet viser viktigheten av å ha en jevnere fordeling mellom kvinnelige og mannelige lærere i skolen. På mange skoler i dag, og da særskilt på småtrinnet er der en sterk dominans av kvinnelige lærere, noe som medfører en opplæring farget av den kvinnelige tenkemåten. Ofte er menn og kvinner forskjellige i måten å møte utfordringer på, og den styrken som ligger i forskjellene her vil jeg anse som en stor styrke i å kunne ta best mulig vare på det store mangfoldet i skolen. Jeg er redd for at dagens skeivfordeling med tanke på kjønnsfordelingen i læreryrket bidrar til å favorisere jentene. Personlig har jeg stor tro på variert undervisning og at den og innebærer valgmuligheter. Elever som begynner på skolen må få oppleve glede og mestring, kun slik vil en fordre en positiv progresjon. Liker ikke elever å tegne så må de ikke bli satt til å tegne flere ganger i uken. Elevene må lære seg etterhvert at de ikke bare kan gjøre det de liker, sånn er det jo her i livet. Men vi må ikke være så lite fleksible at vi ikke klarer å gi dem valgfrihet med jevne mellomrom slik at alle i en gruppe kan finne glede og læring med den valgte aktivitet. Personlig skulle jeg gjerne sett at tegning ofte var ledsaget av flere alternativer som plastelina, sløyd og annet, slik kunne en fått med seg alle elevene uavhengig av kjønn, interesser og evner.

Norsk skole

I avisene de siste dagene har det stått å lese at det står dårlig til mange elevers leseevne. På internasjonale prøver ligger Norge langt nede på listene, og det ropes et varsko om hvilke dramatiske konsekvenser det kan føre til for den enkelte og for samfunnet som helhet.

Mange har hevet sin røst og ytret sine meninger om hvordan vi kan snu den negative trenden. Personlig tror jeg en skal være varsomme med å trekke forhastede og bastante konklusjoner. Sannsynligvis finnes det ikke et naturgitt logisk svar på hvordan en skal få en positiv leseutvikling i norsk skole.Der finnes mange veier til rom, og det vil ikke fordre noen god utvikling tror jeg å bare snu om på alt. Jeg er overbevist om at der gjøres mye bra arbeid på skolene omkring i landet, men at der og finnes store forbedringsmuligheter. Det en bør gjøre for å snu den negative trenden er at fagfolkene må sette seg grundig inn i emnet og utveksle erfaringer og kunnskaper på tvers av landegrensene. På den måten kan en dra nytte av hverandres gode erfaringer, og så kan en og muligens finne noen områder innenfor leseopplæringen hvor en ser en har mye å hente. En vil da også kunne oppleve at innenfor andre områder blir det allerede gjort mye bra, men at der finnes uansett alltid et forbedringspotensiale.

Personlig skulle jeg gjerne sett at staten så nytteverdien av å bruke mye mer penger på å få flere lærere per elevgruppe de to første årene på skolen. Slik ville samfunnet hatt mye større mulighet for å få mange flere elever med seg oppover på kunnskapsstigen, og det igjen ville til syvende og sist samfunnet spart utrolig med penger på. Skoletapere danner seg ofte et dårlig selvbilde, og det fører ofte til negative konsekvenser for både dem selv og fellesskapet. Jeg håper at vi i framtiden vil se mange flere lærere på de første trinnene på norsk skole, det vil så absolutt gagne alle.