Små barnehender. Barnehender som lukker seg om våre store hender. Barnehender som spør etter anerkjennelse. Små barnehender som trenger din og min støtte. Uskyldige små barnehender som vil vise hva de kan. Små barnehender.
Det er mange tanker som går gjennom hodet på meg når jeg tenker på og møter de minste ungene i skolen. Alle sammen har de framtiden foran seg, mulighetene ligger bare å venter på dem. Det er da tanken slår meg på hvor gale det er at mange opplever skolehverdagen som en undergravelse av seg selv og sine evner.
I lk06 står det svart på hvitt at opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Videre står det at det viktigste av alle pedagogiske oppgaverer er å formidle til barn og unge at de stadig er i utvikling, slik at de får tillit til egne evner. Spørsmålet mitt er om samfunnet og skolen ikke må ta disse retningslinjene mer innover seg, og handle mer alternativt og kreativt enn i dag?
Personlig finner jeg det veldig bekymringsverdig og kritikkverdig at vi i et av verdens rikeste land ikke klarer å ha et bredt nok tilbud til de ulike personlighetene vi finner i skolen. Når elevene kommer over på ungdomstrinnet finnes det ofte flere og mer varierte tilbud enn på barneskolen, selv om det varierer veldig fra fylke til fylke. Men hvorfor skal unger som trenger mer og annen stimuli enn den vi finner i en vanlig norsk skolehverdag måtte vente til de blir eldre får å få et bedre tilbud?
Det finnes mange ulike typer elever som kan finne skolehverdagen vanskelig. Mange av dem kan nok få en godt tilrettelagt skolehverdag i den vanlige skolen, men spørsmålet er om de ikke kunne fått et enda bedre tilbud gjennom mer nyansert og alternativ tenkning. Det finnes også de som uten tvil ikke fikk eller får sine behov dekket på en tilfredsstillende måte i norsk skole.
Jeg har ikke alle svarene på hvordan vi kan unngå å få skoletapere, med alle de negative følgene det har for dem selv og samfunnet rundt. Men jeg vet at alle har vi hatt de samme søkende barnehendene. Alle skulle ha få opplevd hvordan det føles å ha store, sterke, varme hender, som søker støtte og høster anerkjennelse fra samfunnet rundt seg. Kanskje skulle vi hatt et mer variert tilbud til norske elever langt ned i alder, slik at vi fikk ivareta den enkelte sine interesser og evner, og dermed også motivasjon og troen på seg selv. Derfor er det så viktig for meg at disse tydelige og eksplisitte målene i opplæringsloven og andre steder ikke bare blir fagre løfter, men mål som vi virkelig prøver å oppnå for alt de er verdt. Alle hender er like unike og verdifulle. Kanskje er det du eller jeg som trenger en støttende hånd neste gang...
2 kommentarer:
hei Liv
Et viktig poeng du peker på her. Det er viktig at ikke kravene og målene i LK06 bare blir fagre løfter. Og det er opp til meg og deg og de andre som kommer ut i yrket etterhvert som kan gjøre noe med dette. Vi får håpe at vi som blir utdannet nå etter at LK06 tredde i kraft er ekstra godt rustet til å gi tilpasset opplæring og gi elevene de utfordringene og individuelle variasjonene de trenger. Vi burde i hvertfall ha en ekstra utrustning til det siden vi ikke har kjørt oss fast i andre rutiner og vaner. Jeg vet at jeg kommer hvertfall til å jobbe det beste jeg kan for å få til dette på en god måte.
Hei Liv
Mange gode problemstillinger og mye å tenke over her. Du spør hvorfor en må vente til en blir eldre med å få hjelp - ja si det? Det burde vært enklere og billigere å være i forkant enn i etterkant, men det virker som det ikke er slik en tenker.
Brit Elin:)
Legg inn en kommentar