Små barnehender

Små barnehender. Barnehender som lukker seg om våre store hender. Barnehender som spør etter anerkjennelse. Små barnehender som trenger din og min støtte. Uskyldige små barnehender som vil vise hva de kan. Små barnehender.

Det er mange tanker som går gjennom hodet på meg når jeg tenker på og møter de minste ungene i skolen. Alle sammen har de framtiden foran seg, mulighetene ligger bare å venter på dem. Det er da tanken slår meg på hvor gale det er at mange opplever skolehverdagen som en undergravelse av seg selv og sine evner.

I lk06 står det svart på hvitt at opplæringens mål er å ruste barn, unge og voksne til å møte livets oppgaver og mestre utfordringer sammen med andre. Videre står det at det viktigste av alle pedagogiske oppgaverer er å formidle til barn og unge at de stadig er i utvikling, slik at de får tillit til egne evner. Spørsmålet mitt er om samfunnet og skolen ikke må ta disse retningslinjene mer innover seg, og handle mer alternativt og kreativt enn i dag?

Personlig finner jeg det veldig bekymringsverdig og kritikkverdig at vi i et av verdens rikeste land ikke klarer å ha et bredt nok tilbud til de ulike personlighetene vi finner i skolen. Når elevene kommer over på ungdomstrinnet finnes det ofte flere og mer varierte tilbud enn på barneskolen, selv om det varierer veldig fra fylke til fylke. Men hvorfor skal unger som trenger mer og annen stimuli enn den vi finner i en vanlig norsk skolehverdag måtte vente til de blir eldre får å få et bedre tilbud?

Det finnes mange ulike typer elever som kan finne skolehverdagen vanskelig. Mange av dem kan nok få en godt tilrettelagt skolehverdag i den vanlige skolen, men spørsmålet er om de ikke kunne fått et enda bedre tilbud gjennom mer nyansert og alternativ tenkning. Det finnes også de som uten tvil ikke fikk eller får sine behov dekket på en tilfredsstillende måte i norsk skole.

Jeg har ikke alle svarene på hvordan vi kan unngå å få skoletapere, med alle de negative følgene det har for dem selv og samfunnet rundt. Men jeg vet at alle har vi hatt de samme søkende barnehendene. Alle skulle ha få opplevd hvordan det føles å ha store, sterke, varme hender, som søker støtte og høster anerkjennelse fra samfunnet rundt seg. Kanskje skulle vi hatt et mer variert tilbud til norske elever langt ned i alder, slik at vi fikk ivareta den enkelte sine interesser og evner, og dermed også motivasjon og troen på seg selv. Derfor er det så viktig for meg at disse tydelige og eksplisitte målene i opplæringsloven og andre steder ikke bare blir fagre løfter, men mål som vi virkelig prøver å oppnå for alt de er verdt. Alle hender er like unike og verdifulle. Kanskje er det du eller jeg som trenger en støttende hånd neste gang...

Mobbing

Mobbing...
Føler du kulden?
Kjenner du klumpen i magen?
Et ord,
mange følelser og tanker!
Vonde følelser og tanker...
Tenk på offeret!
Tenk på de som mobber!
Tenk hvor forferdelig det hele er,
hvor destruktivt, ødeleggende og umenneskelig...
allikevel skjer det hele tiden...
Hva er det som gjør at samfunnet aldri får bukt med mobbingen?
Mangler vi empati?
Er vi ikke glad i våre medmennesker?
Hvorfor, hvorfor, hvorfor?
Jeg har ikke mange svar,
men det jeg vet er at vi alle må kjempe imot mobbing.
Hver dag må vi kjempe for et samfunn hvor vi verdsetter forskjellene oss imellom.
Hver dag må vi kjempe for å være et medmenneske,
vi må la godheten, gleden og friheten få seire,
kun slik kan alle få det godt.
De som blir mobbet opplever noe som vi alle skulle vært forskånet for,
alle skal kunne føle seg verdifulle.
Jeg tenker at mobbere kan heller ikke ha det godt,
det kan ikke kjennes bra å ødelegge andre sitt liv...
Hvorfor kan vi ikke støtte hverandre?
Hvorfor kan vi ikke lære barna våre hva det vil si å være et meddmenneske?
Hvordan kan vi få slutt på onskapen?
Vi må i alle fall kjempe og kjempe...

Atferdsmodifikasjon

Det å få ros gjør godt. Et klapp på skulderen, et anerkjennende nikk, noen positive ord, det er ikke mye som skal til for å gjøre et medmenneske glad. Ingen glede er så stor som den å gjøre andre glad fikk jeg tidlig høre her i livet, men på tross av det har jeg ofte hatt lett for å fokusere på det negative framfor det positive. Hvorfor er det slik?

Det finnes kanskje ikke noe entydig svar på det, men jeg tror allikevel det kan være lurt å stoppe opp iblant å spørre seg selv om hva en ønsker og oppnå med de ord og handlinger som en gir uttrykk for i løpet av en dag, en uke, en måned, og år etter år! Det å stoppe opp og tenke over hva en ønsker å formidle vil utvilsomt også være viktig i mitt framtidige yrke som lærer. Målsettingen som lærer må blant annet være å gi hver enkelt elev tro på seg selv og sine ferdigheter, såvel sosialt som faglig. For å kunne være en positiv lederskikkelse er det viktig at en er seg bevisst hvordan en opptrer ovenfor den enkelte slik at en fordrer en positiv utvikling. Noen unger vil kreve mer av en lærer enn andre, men utgangspunktet må alltid være at hver enkelt elev blir møtt med respekt og håp. Et begrep som kan være til hjelp i mer utfordrende situasjoner er atferdsmodifikasjon. Atferdsmodifikasjon handler om hvordan en systematisk kan anvende ulike former for belønning i oppdragelse og undervisning med det for hånd å forandre personens atferd i bestemte retninger. Atferdsmodifikasjon kan brukes til å dempe uønsket atferd og stimulere atferd som er ønskelig.

Jeg skulle ønske at jeg selv og andre ble flinkere til å bruke atferdsmodifikasjon til å stimulere ønskelig atferd. Hvorfor skal det være så vanskelig å gi berettiget ros når noen har gjort noe bra? Ligger det i menneskenaturen å være pessimistisk/ negativ? Jeg vet ikke... Det jeg vet er at vi alle har noe vi kan være stolte av, derfor har vi alle en unik mulighet til å støtte opp om hverandre og bygge opp hverandres selvtillit. Alle trenger vi å føle at vi er verdt noe! Alle elever i skolen er unike, utfordringen blir hvordan skolen og de som jobber der skal klare å formidle det til hver enkelt elev?